søndag 10. desember 2017

Heftig og begeistret i folkeopplysningens tjeneste.




Da jeg sa ja til å lage et portrett av Anders Ole Hauglid, var jeg ikke i tvil om at rammen for samtalen måtte bli Aulestad, hjemmet til dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson. Her avsluttet Anders Ole sin yrkeskarriere som leder for dikterhjemmene til Bjørnson og Sigrid Undset (Aulestad og Bjerkebæk). Og jeg fikk hva jeg var ute etter; en levende, intensiv og kunnskapsrik tre timers innføring i Bjørnsons liv og virke.

Der vi satt foran dikterhøvdingens skrivepult, gikk mine tanker 45 år tilbake i tid og mitt første møte med Anders Ole. En gang på høsten 1972 samlet noen få ferske hovedfagsstudenter i historie seg på en studenthybel i Tromsø. Vi hadde startet vårt eget forskerseminar før professorene hadde fått flyttelasset på land og fått etablert både undervisning og studieprogram, og det var her jeg for første gang møtte Anders Oles faglige engasjementet og begeistring. Det gjaldt hans første store prosjekt; historia om nedbrenninga av Finnmark og Nord-Troms den siste krigsvinteren samt gjenreisningsårene. Den levende beretninga og hans innlevelse i enkeltskjebner grep meg. Men Anders Ole hadde også evnen til å la seg begeistre over historieforskerens mer trivielle sider, som for eksempel gleden over å finne kasser av kildemateriale om gjenreisninga på Finnmarksbiblioteket i Vadsø som ingen før hadde brukt.


Ikke minst hadde han hadde en sterk tro på at historie var viktig for folks liv, her og nå. Den akademiske forskning måtte formidles til folk flest, og det måtte skapes møteplasser for akademikere og den historieinteresserte allmenhet.  Derfor ble han en drivkraft for å få etablert Historisk klubb i Tromsø, i dag Historisk forening. Den skulle være noe langt mer enn et rent studentsosialt tiltak. Universitetet i Tromsø hadde som målsetting å ”tjene landsdelen”,  skrev han i sitt diskusjonsnotat, og da måtte en stå fritt i forhold til gamle akademiske tradisjoner. En toveiskommunikasjon mellom universitet og landsdel var i så måte vital.


Hvor kommer denne sterke troen på historiefagets betydning fra?
Anders Ole Hauglid er født i 1940 og hadde sin oppvekst i Veldre øst for Mjøsa. I 1964 avla han eksamen ved Hamar lærerskole og samme høst kom han til Lakselv for å ta fatt som lærer. Det ble på mange måter et kultursjokk; ” det var en opplevelse av å være kommet til utlandet”. Han understreker at han ikke hadde en utdanningsbagasje som hadde forberedt han på det flerkulturelle samfunnet han møtte her. Men også den brutale krigshistoria kom han inn på livet på en helt annen måte enn tidligere. Begge deler skapte et akutt behov for å skolere seg historisk. ”Det var mitt møte med det ukjente og fremmedartede i Porsanger og Finnmark som fødte historikeren i meg”.  
           
Beslutningen om å bli historieforsker ble tatt på loftet i Rasmussen-gården på Lyngseidet, heimplassen til Anne Kirsti, som han hadde møtt i Lakselv, og giftet seg med i 1967. Her på loftet hos svigerforeldrene Helga og Ivar Rasmussen med bøker, gamle aviser og blad, brever og protokoller fra butikkdrift og gjenreisning satt han andektig bak klokker Rasmus Andreas Rasmussens skrivepult, ”Det var historiker jeg måtte bli, tenkte jeg”.
           
Der er som regel kort tid mellom tanke og handling hos Anders Ole. Etter å ha flyttet til Nordreisa og til jobb ved Storslett u-skole i 1968, startet han som deltidsstudent i historie ved Universitetet i Oslo (sommerkursene) våren 1969. Da jeg møtte han i september 1972, hadde han tatt alle eksamener som skulle til for å bli hovedfagsstudent ved siden av sitt arbeid som skolerådgiver. Våren 1975 hadde han fullført det første større historiefaglige arbeidet om gjenreisninga av Finnmark og Nord-Troms og blitt en av de første uteksaminerte historieforskere ved Universitetet i Tromsø. Basen var Nordreisa, og hele tida med jobb i skoleverket, som lærer, rådgiver og vikarierende skolesjef. Betegnende nok døpte han generasjonsboligen de også bygde i disse årene, for ”Vilje”.


Knapt nok før blekket hadde tørket når det gjaldt hovedoppgava, hadde Anders Ole lansert ideen om ei årbok for Nord-Troms. I snøkav og vind kom 10 utsendinger fra hele regionen til Storslett den 10. mars 1975 og valgte Anders Ole til årbokas første redaktør. Tiltaket var inspirert av Hans Kr. Eriksen og ”Årbok for Senja”, og oppmuntret av andre ”formidlingsprosjekter” Anders Ole med stor suksess hadde vært involvert i: lærerkurs, bygdekvelder, og ikke minst det første regional- og lokalhistoriske seminaret Historisk klubb arrangerte i Nordreisa høsten 1974.

I årboka kjenner vi igjen parolene fra hans arbeid med Historisk klubb, og i enda sterkere grad ble nå idealet at historieskrivinga ikke bare skulle være en oppgave for forskerne, men også skapes og skrives nedenfra. Målet var å skape ”aktivitet og bevisstgjøring i våre lokalsamfunn” både gjennom å gi akt på nedarvede verdier og historie, men også ”stake ut veien framover” som redaktør Hauglid formulerte det i den første årgang i 1975. Da han takket av etter fire år i redaktørstolen, var det da også det store antallet lokale skribenter han trakk fram. Den var blitt en liten ”folkebevegelse” het det i Ragnhild Enoksens portrett av den avtroppende redaktøren i avisa Nordlys.
           

Da han sluttet hadde han i tre år stått midt oppe i arbeidet med å skrive Balsfjords historie i to bind. Det er, sammen med gjenreisningsarbeidene, hans hovedarbeid som historiker. Hans solide hovedfagsarbeid hadde imponert professorene i Tromsø som pekte på han da Balsfjord kommune ønsket et råd om forfatter. Men som ventet var, ble han ikke sittende ensom på sitt forskerkontor. Det var like viktig å skape ”aktivitet og deltakelse”. Formidling og lokalhistorisk aktivisme preget også hans virke som lokalhistorieforsker i Balsfjorden. Det resulterte i årlige Balsfjordseminarer knytta til bygdebokarbeidet. Hans iver inspirerte andre til å etablere ei årbok, og han bidro med ny kunnskap. I faghistoriske kretser vakte hans analyser av den samiske bosettingshistoria, og de såkalte finnerydningene oppsikt da de ble lansert i 1979. Hans funn ble viktige for utredningene om samiske rettigheter til vann og land på 1980-tallet, noe Ole Henrik Magga også ved en senere anledning takket han for. I 1981 kom bind 1 av Balsfjordhistoria, og Anders Ole var klar for nye oppgaver. Nord-Troms museum skulle reises.


Arbeidet med årboka hadde skapt et regionalt nettverk av enkeltpersoner i Nord-Troms, men man savnet en mer permanent administrativ og økonomisk basis. Svaret ble Nord-Troms historielag, som ble stifta i 1977, og som etter hvert omfattet alle kommunene i regionen. Igjen var Anders Ole en entusiastisk organisasjonsbygger. Med historielaget på plass var det ikke vanskelig å tenke seg neste skritt, et regionalt museum. Nord-Troms Museum ble etablert i 1979, med Anders Ole blant stifterne. I 1982 hadde en skapt det økonomiske grunnlaget som skulle til for å ansette den første konservator og leder, Anders Ole Hauglid. 

Det skulle drives desentralisert og den opprinnelige franske ideen om økomuseum ble en inspirasjon for den nye museumslederen. De kulturhistoriske samlingene skulle bli værende i sine opprinnelige og naturlige omgivelser, og de skulle vise hvordan mennesker og miljø hadde påvirket hverandre gjennom tidene. Utfordringen, økonomisk og administrativt, var den sterkt desentraliserte modellen dette krevde. Selv om administrasjonen ble lagt til Bjørkly-gården i Sørkjosen, var ikke tanken å bygge noe stort sentralmuseum her. Det skulle tjene som et dokumentasjonssenter for det arbeidet som skjedde lokalt og rundt de lokale samlingene.


Og igjen, folkelig engasjement og aktivitet var nøkkelen til å kunne lykkes. Slagordet var : ”Historie er våre handlinger nå”. Uten at folk ble engasjerte og ”medarbeidere” i museumsprosjektet, ville prosjektet være mislykket. Ikke minst skulle arbeidet, helt i tråd med økomuséteorien, bidra til å gi de små lokalsamfunn en identitet. ”Vår oppgave må være å bidra til at folk her skal få en tilhørighetsfølelse til Nord-Troms. En slik identitetsfølelse vil gjøre folk sikrere på seg selv, slik at man tør å stå på for å skape noe nytt,” utalte han i et avisintervju i 1984. Er ikke det en meget ambisiøs oppgave for et nyetablert museum? spurte journalisten.  Svaret gir et inntrykk av Anders Oles kompromissløse tro på folkelig engasjement: ”Det er klart det er enorme oppgaver, og det vil ta tid. Det er en umulig oppgave for en eneste mann… Museet bør tvert imot ha
19 000 medarbeidere. Det betyr med andre ord samtlige innbyggere i Nord-Troms. Det dreier seg tross alt om holdningen til oss selv og vår egen samtid, og hvordan vi skal møte framtida.”

Han utnyttet de mulighetene de ekstraordinære sysselsettingstiltak myndighetene initierte. Det muliggjorde en aktivitet langt utover ordinært budsjett. ”I fjor fikk vi bevilget 320 000 kr og brukte 1 250 000 kr” fortalte han stolt i samme intervju.
           
Samtidig med oppbygninga av museet fikk han også tid til å være historisk konsulent for den storslåtte TV-dokumentaren Knut Erik Jensen laget om krigen i Finnmark og gjenreisningsperioden; Finnmark mellom øst og vest. Han deltok aktivt i forberedelsene, dokumentasjon, research og klipping av det enorme råfilmmaterialet de satt igjen med. Arbeidet med dokumentaren og hans tidligere forskning resulterte også i ei bok på nesten 300 sider: Til befolkningen, Brannhøsten 1944- Gjenreisningen etterpå.
           
Dokumentarserien ble belønnet med Amanda og har, med rette, blitt karakterisert som den beste historiske dokumentaren NRK noen sinne har laget.


Hans virke i årbok og museum var ikke friksjonsfritt og uten motstand. Den sterke vekta han la på den samiske og kvenske kulturen vakte noen lokale reaksjoner, også i avisene. Den kritikken avfeiet han kontant. Men det som sved mer var at noen hevdet at hans sørnorske bakgrunn hemmet hans forståelse av den lokale kulturen.  Jeg skjønte at jeg levde i Nord-Norge på lånt tid og at jeg uansett strev ville bli en fremmed fugl, - på besøk! Og så gikk det slik, egentlig mot min vilje!” Men han fikk også høre at ”vi kanskje hadde godt av denne ”søringen” som kom utenfra og så oss selv i et nytt lys”. 


Så brøt han opp, uventet for mange, på samme måte som han raskt hadde bestemte seg for å ta jobb i Finnmark, vendte han til mer hjemlige trakter i 1987 for å fortsette sin museumsgjerning ved Maihaugen, Lillehammer.  Han hadde blitt lagt merke til i museumsverden, det gjaldt både hans iver og begeistring, men også hans tanker om økomuseer. Lederen for Maihaugen ville ha han dit for å prøve ut sine ideer på et stort og veletablert museum.



 

Og det var ingen ”fremmed fugl” som til slutt havnet som leder på Aulestad. Her vi står på Aulestadterrassen, kan vi se husmannsplassen til hans oldefar som var i tjeneste hos dikteren. Og Anders Ole får igjen anledning til å fortelle om Nord-Norge. Nå gjelder det hans siste prosjekt, ei bok om Bjørnstjerne Bjørnsons Nord-Norge-reise i 1869. Ei reise Anders Ole mener fikk stor betydning for dikterens forståelse av sin egen dikterrolle i samfunnsliv og politikk. Det er til tider vanskelig å skille Bjørnsons og Hauglids begeistring for landsdelen.
Nord-Norge var et eventyr, - for dem begge.


(Artikkelen er trykket i  Årbok for Nord-Troms 2017).
                                                                     
            

fredag 2. juni 2017

Et folk - flere navn


Arkeolog Walter Meyer Pedersen-Leijon, har i avisa Nordland en kommentar til en kronikk jeg skrev i avisa Nordlys 26. mai. I denne kronikken kommenterte jeg debatten om fornorskningspolitikken som har pågått i media og sosiale medier de siste årene, i år aktualisert gjennom diskusjonen om en eventuell undersøkelseskommisjon om fornorskningspolitikken. Siden neppe alle lesere av avisa Nordland følger debatten i avisa Nordlys og avisas debattportal Nordnorsk debatt, er det nødvendig å starte med et litt langt sitat fra kronikken som angår de punkt Meyer Pedersen-Leijon særlig har reagert på.

            «Selv om takhøyden for faglig uenighet må være stor (historiske data kan som kjent tolkes ulikt), går det visse grenser for hva det kan settes spørsmål ved. Det gjelder både lek og lærd. Einar Niemi ga i sin kronikk i Nordnorsk debatt 30/4 noen eksempler på slike alternative fakta som nå med stor frimodighet serveres offentlig, bl.a. om samene som en historisk legitim folkegruppe. Det er ingen faglig grunn til å betvile at den gamle betegnelsen ”finner” i norske kilder tilbake til middelalderen gjelder samer. Det er derfor ingen grunn til å betvile at samene fantes, og finnes. Det er banalt, men i dagens debatt er det dessverre nødvendig å gjenta det.

Det er også visse saklighetskrav som må gjelde i den offentlige faglige debatten. Selv om takhøyden også her må være stor, er det langt over grensen når en master i historie på nettstedet Finnmark Forlag skriver at historikere og arkeologer ved UiT bevisst  ”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  (22/7 2015). Det er også usaklig når en ikke holder seg til hva folk konkret skriver, men hva en tror de mener og hvilke motiver de har, for eksempel når det gjelder sannhetskommisjonen. Og det har dessverre vært eksempler på å diskreditere og å ekskludere folk fra debatten, bl.a. gjelder det noen av reaksjonene på Ole Henrik Maggas standpunkt i saken


Jeg lar det stå opp til leserne å bedømme om utsagnene er uttrykk for en nedlatende hersketeknikk som Meyer Pedersen-Leijon hevder. Men han reiser et faglig interessant spørsmål om betegnelser/kategorier på befolkningsgrupper i Nord-Norge og Nordkalotten, som f.eks. sjøfinnene. Grensekommisær Peter Schnitler som gjorde sine undersøkelser i 1740-årene opererer med ei tredeling av den samiske befolkninga i Nordland og (Troms): bufinner eller boesiddendes finner, bygdelapper og østlapper på svensk. Alle disse gruppene var samer ifølge artikkelen:  One people – many names: on different designations for the Sami population in the Norwegian county of Nordland through the centuries forfatta av Bjørg Evjen og Lars Ivar Hansen. Men der finnes flere kategorier og benevnelser opp gjennom tidene. Artikkelen er trykket tidsskriftet Continuity and Change (2009) utgitt av Cambridge University Press og er en grundig gjennomgang av ulike kategoriseringer av samer og kvener.  http://search.proquest.com/docview/201609186/C7723B43C87C4B89PQ/2?accountid=17260

Når det gjelder innholdet på nettstedet Finnmarkforlag.no, har jeg kun kommentert utsagnet om at historikere og arkeologer ved UiT:”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  Det har jeg karakterisert som usaklig og uegnet som grunnlag for en faglig debatt. Det gjelder uavhengig av at der på nettstedet reises faglige spørsmål som kan være av interesse å diskutere. Det overlater jeg til forskere som har forsket på de tema det her gjelder. Men jeg har stor forståelse for fagkolleger som ikke ønsker å bruke tid på å diskutere med personer som starter med å erklære en som en forfalsker av samisk og nordnorsk historie.

Hvem eier historia ?

Kronikk i avisa Nordlys 26/5 2017
http://nordnorskdebatt.no/article/hvem-eier-historia

 


Debatten om samenes status som urfolk og om fornorskningspolitikken som har pågått i nordnorske aviser og i sosiale media over flere år, er også en strid om hvem som eier historia. Derfor er det ikke rart at den vekker et sterkt engasjement, og appellerer til følelser. Som deltaker i debatten og med over 40 års erfaring som historieforsker, har det vært en tankevekkende prosess. Den aktuelle striden reiser flere faglige prinsipielle spørsmål og aktualiserer forholdet mellom fag og politikk.

Den høye temperaturen tyder på at historie er viktig for langt flere enn de av oss som har fått det privilegium å ha dette som et levebrød. Hva som blir vektlagt i forskninga, hvordan historiske kilder blir tolket og ikke minst formidlet, har betydning samfunnsmessig og politisk. Men like viktig viser debatten at dette berører enkeltmenneskers levde liv på en svært direkte og personlig måte. Diskusjonen viser også at det ikke bare er fagfolk ansatt ved forskningsinstitusjoner som besitter kunnskaper og innsikt. Flere deltakere i debatten er universitetsutdanna og velskolerte personer utenfor akademia, og andre har ervervet seg imponerende kunnskaper uten en eneste universitetseksamen.
Selv om takhøyden for faglig uenighet må være stor (historiske data kan som kjent tolkes ulikt), går det visse grenser for hva det kan settes spørsmål ved. Det gjelder både lek og lærd. Einar Niemi ga i sin kronikk i Nordnorsk debatt 30/4 noen eksempler på slike alternative fakta som nå med stor frimodighet serveres offentlig, bl.a. om samene som en historisk legitim folkegruppe. Det er ingen faglig grunn til å betvile at den gamle betegnelsen ”finner” i norske kilder tilbake til middelalderen gjelder samer. Det er  derfor ingen grunn til å betvile at samene fantes, og finnes. Det er banalt, men i dagens debatt er det dessverre nødvendig å gjenta det.

Det er også visse saklighetskrav som må gjelde i den offentlige faglige debatten. Selv om takhøyden også her må være stor, er det langt over grensen når  en master i historie på nettstedet Finnmark Forlag skriver at historikere og arkeologer ved UiT bevisst ”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  (22/7 2015). Det er også usaklig når en ikke holder seg til hva folk konkret skriver, men hva en tror de mener og hvilke motiver de har, for eksempel når det gjelder sannhetskommisjonen. Og det har dessverre vært eksempler på å diskreditere og å ekskludere folk fra debatten, bl.a. gjelder den noen av reaksjonene på Ole Henrik Maggas standpunkt i saken.

Debatten om fornorskningsprosessen i 2016 og nå i forbindelse med en eventuell sannhetskommisjon, har mye dreid seg mye om hvor nyansert og omfattende ei framstilling av fornorskninga skal være. Skal den bare omfatte den intenderte politikken for å fornorske samer og kvener, eller også ta med de økonomiske og sosiale moderniseringsprosessene som også bidro til fornorskning. Mange har pekt på at det nå er virkningene av fornorskninga, særlig historiene til enkeltmennesker som må stå i fokus. Det synes som flere mener at det da er uinteressant å finne mer ut om årsakene bak selve fornorskninga. Det kan argumenteres slik, men det synes også som om noen mener at ei nyansert og helhetlig framstilling ”tilslører” eller til og med unnskylder de overgrep som ble gjort i fornorskningens navn. Noen kan sikkert oppleve det slik, men det betyr ikke at vi kan drive forsking på slike premisser. Der er etter mitt skjønn uttrykk for et kunnskapssyn jeg vil advare mot. De feilgrep for eksempel kirka begikk i fornorskningens tjeneste blir ikke mindre selv om en historiske framstilling av fornorskninga selvfølgelig også må ha med at den samme kirke var en viktig bidragsyter til at det ble utviklet et samisk skriftspråk.  

Selv om temperaturen i debatten har vært stor, synes det som der er enighet om at en trenger mer kunnskap, men ikke minst at en nå trenger et krafttak når det gjelder formidling av kunnskap til nye generasjoner. Og selv om det fortsatt er uenighet om hvilken måte det skal skje på, er det stor enighet om at en nå på en eller annen måte må ha et oppgjør med fortida slik at en kan se framover. Videre er det betryggende at debatten ikke har ført til at det står samiske forskere på den ene siden og norske på den andre side. Hadde frontene fulgt etniske skiller, ville faren for politisering vært adskillig større. Nå finner vi både samiske og norske forskere på begge sider i debatten.


Høringene i Stortinget  med de organisasjoner og institusjoner dette særlig angår, og med de to nordligste fylkene og enkelte ordførere fra de samme områdene, viste stor oppslutning om en offentlig oppnevnt kommisjon, med få unntak. Den brede oppslutninga er et viktig premiss for at jeg personlig slutter opp om en kommisjon. Men det må legges ned mye arbeid i å utforme mandatet for arbeidet.

Det ansvaret som spesielt tilligger fagfolk i alle disipliner, er etter min mening først og  fremst å formidle hvor forskningsfronten går til enhver tid: hva vi vet noenlunde sikkert, hva som er usikkert, og hva vi slett ikke vet. Og alle, uansett faglig bakgrunn og formell skolering,  må bidra til at debatten dreier seg om sak og ikke person. Og ingen må utelukkes fra å ytre seg. Ingen eier historia, - her gjelder allemannsretten.

tirsdag 20. desember 2016

Minneord. Helge Vold 1941-2016






En kjær venn og stor faglitterær veileder er gått bort. Helge Vold var forlags- og tekstredaktør for Nordnorsk kulturhistorie som utkom i 1994 og Norsk polarhistorie som ble utgitt 10 år senere. Han har også bidratt i det pågående prosjektet Norsk polarpolitikk. Jeg var medredaktør i alle verkene sammen med andre kolleger ved UiT (Marit Anne Hauan, Helge A. Wold, Harald Dag Jølle og Stian Bones). Prosjektene har pågått over flere år og involvert ca. 80 forfattere, pluss redaktørene. I tillegg var han også forlagsredaktør for to andre bokprosjekter med base ved UiT på 1980- og 1990-tallet, nemlig Nessekongene redigert av Nils Magne Knutsen og boka Pomor med Einar Niemi som redaktør.

Helges innsats var en vesentlig årsak til at disse bøkene ble fullført, flere av dem ble trykket i flere opplag og Nordnorsk kulturhistorie fikk Brageprisen.  Mine erfaringer med Helge under arbeidet med det siste bokverket gjorde at da Norsk polarhistorie skulle trykkes, var vårt ufravikelige krav at Gyldendal igjen stilte med Helge Vold som forlagsredaktør. Det er det eneste absolutte ultimatum jeg har stilt i forhandlinger noen sinne. Som jeg i flere sammenhenger har uttrykt offentlig: Uten Helge Vold ingen Nordnorsk kulturhistorie, heller ingen Norsk polarhistorie. 

Hva gjorde Helge Vold så unik som tekstredaktør? Helges redskap i arbeid med andres tekster var pinsetten. Jeg minnes godt min første erfaring med han når det gjaldt mine egne tekster. Jeg var nervøs for hans kommentarer, jeg visste jo han var den beste forlaget kunne stille med. Jeg slapp å vente lenge, - et annet av hans varemerker, han lot aldri forfattere sitte på pinebenken. Tidlig neste morgen etter at han hadde mottatt manus, jeg tror det var en lørdag, eller kanskje en søndag, hadde jeg hans milde røst i telefonen. Han hadde lest og hadde sine kommentarer. 

Men han ville sende en versjon av min tekst der hans rettinger ikke framgikk. Da manus kom, den gangen ved hjelp av det norske postvesen, la jeg merke til at manuset virka så kort. Det var opplagt at det var kraftig slanket. Men sjokket var å lese min egen tekst uten å kunne merke hva han hadde kuttet. Det var småordene, fyllordene og de unødvendige bisetningene som var borte. Det eneste jeg merket, var at teksten hadde blitt så mye lettere og bedre å lese. Og Helge hadde gitt meg den første skolering som redaktør: En tekst blir som regel bedre når den slankes, eller  ”legges i syrebad” som han engang uttrykte det. Og han var en mester til å se hvordan et manus kunne forbedres ved små omrokkeringer, en annen inngang eller innledning, noen nye overganger. Av og til er det små ting som skal til for å berge en tekst, men det gjelder å ha blikk for det. Helge hadde denne evnen og hadde utviklet og dyrket denne kunsten gjennom et langt forlagsliv. 

Han var også bunnsolid når det gjaldt å sjekke kildereferanser og å kontrollere at forfatterne hadde sørget for å gjengi sitater pinlig riktig.  Hvor ofte ringte jeg ikke og fant han på Deichmanske bibliotek eller Nasjonalbiblioteket i arbeid med å sjekke sitater. Men først og fremst var han en solid faglig støtte for oss andre gjennom sine unike og brede kunnskaper i norsk historie, litteratur og kultur.  Han reddet mange forfattere fra å begå kulturhistoriske blødmer og historiske feil, siden han var et levende leksikon.  

Men Helge var ikke bare en profesjonell tekstredaktør, det var hans menneskelige egenskaper som også gjorde han så unik. Han hevet ikke røsten i møte med gjenstridige forfattere, han ga sjelden eller aldri opp selv de håpløse manus. Han fulgte Bibelens ord om å gå den ekstra milen med forfatteren for å kunne nå det lovede land: en trykkeklar tekst. Slik har han berget mange bøker i dette landet fra totalhavari. Og han møtte sine forfattere med ekte respekt, men uten å snakke dem etter munnen. Vi er mange redaktører og forfattere som har mye å takke han for. Mesteparten av det jeg har lært om redaktørrollen, har jeg lært av Helge Vold. 

Helge skrev også selv, bl.a. den innsiktsfulle biografien: Helge Krog 1889-1962: en biografi (2011) og Nordahl Grieg om seg selv (1983). Han var redaktør og medredaktører for flere bøker, bl. a Landsgymnaset (2007). 

Det ble et faglig samarbeid som med årene voks til et vennskap. Helge ble en venn jeg satte stor pris på og ble glad i. I de siste månedene fullførte han en tekst og fikk trykket en artikkel om vårt samarbeid og om Gyldendals arbeid med nordnorsk faglitteratur fra 1970-tallet fram til i dag. Selv da han visste at den tidsfristen han nå måtte forholde seg til, var livet selv, hadde han overskudd og glede av å produsere tekster, det som hadde fylt hans yrkesliv. Men han gjorde det også for min skyld. Han visste hvor glad jeg ville bli. Og en uke før han døde ringte han for å takke for samarbeidet og vårt vennskap. Raus, vennlig og beskjeden på egne vegner. Slik var han, og slik vil jeg minnes han.  
Fred over hans minne!

onsdag 23. november 2016

UiT - Quo vadis ?






Innlegg i Nordlys 13/12 2016 : http://nordnorskdebatt.no/article/hvor-vil-uit






Jeg har de siste dagene fordypet meg i historia og debatten om opprettelsen av UiT fram til stortingsvedtaket i 1968 og oppstarten i 1972. Det som har slått meg mest er:

1. Hvor radikalt politikere og universitetsbyggerne tenkte, både politisk og faglig. De tenkte nytt både med hensyn til forholdet samfunn/universitet, hvordan universitetet skulle styres, bl.a. hvordan ansatte og studenter skulle involveres. Og faglig var ambisjonene skyhøye og nyskapende. Forskning og undervisning skulle integreres. I mitt fag historie foreslo for eksempel faginnstillinga at studentene skulle delta i forskningsgrupper fra dag en i studiet.




2.  Hvor reflekterte de var når det gjaldt balansen mellom grunnforskning og anvendt forskning,  mellom det  ansvaret UiT hadde for økonomisk utvikling av region og nasjon, og det langt videre samfunns- og kulturansvar et universitet har. Universitetsbyggerne var seg også svært bevisst at et universitet i Nord-Norge hadde et langt videre samfunnsoppdrag enn bare å utdanne leger, lektorer og lærere, fiskerikandidater og andre fagfolk, selv om det var viktig nok.  
Et uttrykk for det er den vekt som ble lagt på Tromsø museum med dets kompetanse innafor samisk kultur og arktisk kulturhistorie, som en basis for det universitetet som skulle bygges. Det samme gjelder grunnforskningsmiljøet innafor geofysikken som Nordlysobservatoriet representerte. I det siste tilfellet var det heller ikke studenttall som gjaldt, et universitet hadde et langt bredere  forskningsansvar.



3. Universitetsbyggerne balanserte også mellom behovene regionalt og nasjonalt. Det skulle være et universitet for landsdelen, men like viktig, et norsk breddeuniversitet plassert i Nord-Norge.  Landsdelen i seg selv var et viktig forskningsobjekt, og en skulle også forsyne resten av landet med etterspurt kompetanse.



 4. Jeg er også imponert over viljen og evnen til å se framover. Den kraftige satsinga på samfunnsfagene er et eksempel på det. Det var et felt en mente ville trenge forskning og fagkompetanse, selv om en var veldig usikker med hensyn studentrekrutteringa.  Likevel satset en altså , i mellomtiden kunne de ansatte bruke all sin tid på forskning. Så dristige var de, og så rett har de fått.


5. Den første store krisen for UiT m.h.t. studentrekruttering falt i tid sammen med tapet for Bodø når det gjaldt etableringa av en Handelshøyskole i Nord-Norge på 1980-tallet.

Hva var da svaret fra UiT? Nei, ikke en nedlegging av fag. I så fall ville mitt eget fag, historie, vært ille ute.
Nei, svaret var selvfølgelig en stor utvidelse av fagtilbudet, en rekke nye fag, jus, kunstfagene, biblioteksutdanning kom med andre ord p.g.a. av ei rekrutteringskrise. Det har også nylig skjedd med lærerutdanninga i Finnmark.
Var det noen ved UiT som tenkte tanken på å legge ned utdanning av lærere i Finnmark når studenttallene nå er elendige? Nei, selvfølgelig ikke, UiT tenkte alternativt og satset på desentralisert undervisning.



6. Min bønn til alle som skriver strateginotater ved UiT: Les innstillinga fra målsettingskomiteen, avgitt i mars 1971. Den avstedkom mye diskusjon blant ansatte og studenter da den kom, men den hadde langt mer å gi i refleksjon om universitetspolitikk og strategisk tenkning enn det meget smale mandat strategiutvalget må ha hatt.
Det er for meg for eksempel ufattelig at et tilfeldig antall studenter skal være et kriterium på studiekvalitet. Det er verken uttrykk for refleksjon, kvalitet eller strategi. En helbreder som kjent ikke uten å gå bak symptomene, som synkende studenttall kan være. Det er i alle fall ikke ei akseptert løsning å ta livet av pasienten.



7. Og til slutt en oppfordring til rektor Anne Husebekk. Sett deg ikke i en slik situasjon at du om noen år, når skoleverket i landsdelen etterspør lærere i fremmedspråk, bl.a. fransk og tysk, må henvise dem til  Nord Universitet i  Bodø. 

onsdag 9. november 2016

Is i magen


Etter ukevis med heftig debatt om Strategiutvalgets innstilling om
studietilbudene ved UiT - Norges artiske universitet, som så ut til å ramme
humaniorafagene katastrofalt, har fakultetsstyret ved HSL-fakultetet
(humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning) fattet et fornuftig og
enstemmig vedtak. Det peker på helt andre løsninger enn strategiutvalgets forslag innebar. 

Dekan, fakultetsadministrasjon og fakultetsstyret fortjener
ros fordi de seriøst har gått inn i tallmaterialet, tatt høringene på
alvor og hatt is i magen. Dessuten: rektor Anne Husebekk har ikke tatt noen
offentlig stilling før fakultetet har fått sagt sitt. Det tyder på
ryddighet i beslutningsprosessene. Til sist, men ikke minst: De mange som har
engasjert seg i Nordnorsk debatt og i andre media har også levert et viktig
bidrag til at HSL-fakultetet har andre svar enn strategiutvalget. Godt å se
at engasjement og sakkunnskap kan påvirke beslutninger.


Men strategiutvalget ved UiT og dets leder må nå virkelig gå i
tenkeboksen og kritisk vurdere sitt eget arbeid. Og så får vi inderlig
håpe at styret ved UiT tar hensyn til et enstemmig vedtak i HSL-styret. 

tirsdag 11. oktober 2016

Enig og tro til Saltfjellet faller



Når jeg argumenterer for at landsdelen skal opptre som en enhet, altså som en region, er forutsetninga at vi lykkes med å spre institusjonene. Men ikke minst: alt kan ikke styres fra Tromsø, eller Bodø. Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, har f.eks. foreslått Narvik som regionhovedstad. Ser vi på ting som synes å ha vært en suksess, f.eks. fusjonen mellom UiT og høyskolene i Alta, Narvik og Harstad avhenger dette samarbeidet av at det bygges ut solide campus på alle steder, og også på nye steder.
Jeg tror forutsetninga for å ha fått bygget ut f.eks. universitetsbyen Mo i Rana ville ha vært bedre om vi hadde hatt et universitet i Nord-Norge og ikke to. Det betyr ei sammenslåinga av de to universitetene i nord. Ideen om en region møter imidlertid sterk motstand fra den politiske ledelsen i Nordland fylke og ikke minst i Bodø. Hovedinnvendinga er at det er så langt, dette Nord-Norge. Avstander er selvfølgelig ei utfordring, men kan da umulig være det som avgjør dette spørsmålet.
Det som skuffer meg mere, er at en får en sterk følelse av at mange mener at vi som heier på et samla Nord-Norge og av en eller annen grunn er bosatt i Tromsø, har en skjult agenda: I bunn og grunn snakker vi for vår syke mor - Tromsø.
Jeg synes det er synd og det ødelegger for en åpen og skikkelig diskusjon. Selv føler jeg meg først og fremst nordnorsk, født på Vestvågøy, med farsslekt fra Helgeland og en drøss søskenbarn på Helgeland, ungdomstid i Mehamn, skolegang i Alta og studier og yrkesliv i Tromsø. Jeg tror faktisk det går an å spre godene og styrke hele landsdelen. Jeg tror på ett Nord-Norge, og ikke minst på at Helgeland er en vital del av denne landsdelen.