fredag 2. juni 2017

Et folk - flere navn




Arkeolog Walter Meyer Pedersen-Leijon, har i avisa Nordland en kommentar til en kronikk jeg skrev i avisa Nordlys 26. mai. I denne kronikken kommenterte jeg debatten om fornorskningspolitikken som har pågått i media og sosiale medier de siste årene, i år aktualisert gjennom diskusjonen om en eventuell undersøkelseskommisjon om fornorskningspolitikken. Siden neppe alle lesere av avisa Nordland følger debatten i avisa Nordlys og avisas debattportal Nordnorsk debatt, er det nødvendig å starte med et litt langt sitat fra kronikken som angår de punkt Meyer Pedersen-Leijon særlig har reagert på.

            «Selv om takhøyden for faglig uenighet må være stor (historiske data kan som kjent tolkes ulikt), går det visse grenser for hva det kan settes spørsmål ved. Det gjelder både lek og lærd. Einar Niemi ga i sin kronikk i Nordnorsk debatt 30/4 noen eksempler på slike alternative fakta som nå med stor frimodighet serveres offentlig, bl.a. om samene som en historisk legitim folkegruppe. Det er ingen faglig grunn til å betvile at den gamle betegnelsen ”finner” i norske kilder tilbake til middelalderen gjelder samer. Det er derfor ingen grunn til å betvile at samene fantes, og finnes. Det er banalt, men i dagens debatt er det dessverre nødvendig å gjenta det.

Det er også visse saklighetskrav som må gjelde i den offentlige faglige debatten. Selv om takhøyden også her må være stor, er det langt over grensen når en master i historie på nettstedet Finnmark Forlag skriver at historikere og arkeologer ved UiT bevisst  ”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  (22/7 2015). Det er også usaklig når en ikke holder seg til hva folk konkret skriver, men hva en tror de mener og hvilke motiver de har, for eksempel når det gjelder sannhetskommisjonen. Og det har dessverre vært eksempler på å diskreditere og å ekskludere folk fra debatten, bl.a. gjelder det noen av reaksjonene på Ole Henrik Maggas standpunkt i saken


Jeg lar det stå opp til leserne å bedømme om utsagnene er uttrykk for en nedlatende hersketeknikk som Meyer Pedersen-Leijon hevder. Men han reiser et faglig interessant spørsmål om betegnelser/kategorier på befolkningsgrupper i Nord-Norge og Nordkalotten, som f.eks. sjøfinnene. Grensekommisær Peter Schnitler som gjorde sine undersøkelser i 1740-årene opererer med ei tredeling av den samiske befolkninga i Nordland og (Troms): bufinner eller boesiddendes finner, bygdelapper og østlapper på svensk. Alle disse gruppene var samer ifølge artikkelen:  One people – many names: on different designations for the Sami population in the Norwegian county of Nordland through the centuries forfatta av Bjørg Evjen og Lars Ivar Hansen. Men der finnes flere kategorier og benevnelser opp gjennom tidene. Artikkelen er trykket tidsskriftet Continuity and Change (2009) utgitt av Cambridge University Press og er en grundig gjennomgang av ulike kategoriseringer av samer og kvener.  http://search.proquest.com/docview/201609186/C7723B43C87C4B89PQ/2?accountid=17260

Når det gjelder innholdet på nettstedet Finnmarkforlag.no, har jeg kun kommentert utsagnet om at historikere og arkeologer ved UiT:”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  Det har jeg karakterisert som usaklig og uegnet som grunnlag for en faglig debatt. Det gjelder uavhengig av at der på nettstedet reises faglige spørsmål som kan være av interesse å diskutere. Det overlater jeg til forskere som har forsket på de tema det her gjelder. Men jeg har stor forståelse for fagkolleger som ikke ønsker å bruke tid på å diskutere med personer som starter med å erklære en som en forfalsker av samisk og nordnorsk historie.

Hvem eier historia ?

Kronikk i avisa Nordlys 26/5 2017

Debatten om samenes status som urfolk og om fornorskningspolitikken som har pågått i nordnorske aviser og i sosiale media over flere år, er også en strid om hvem som eier historia. Derfor er det ikke rart at den vekker et sterkt engasjement, og appellerer til følelser. Som deltaker i debatten og med over 40 års erfaring som historieforsker, har det vært en tankevekkende prosess. Den aktuelle striden reiser flere faglige prinsipielle spørsmål og aktualiserer forholdet mellom fag og politikk.

Den høye temperaturen tyder på at historie er viktig for langt flere enn de av oss som har fått det privilegium å ha dette som et levebrød. Hva som blir vektlagt i forskninga, hvordan historiske kilder blir tolket og ikke minst formidlet, har betydning samfunnsmessig og politisk. Men like viktig viser debatten at dette berører enkeltmenneskers levde liv på en svært direkte og personlig måte. Diskusjonen viser også at det ikke bare er fagfolk ansatt ved forskningsinstitusjoner som besitter kunnskaper og innsikt. Flere deltakere i debatten er universitetsutdanna og velskolerte personer utenfor akademia, og andre har ervervet seg imponerende kunnskaper uten en eneste universitetseksamen.
 
Selv om takhøyden for faglig uenighet må være stor (historiske data kan som kjent tolkes ulikt), går det visse grenser for hva det kan settes spørsmål ved. Det gjelder både lek og lærd. Einar Niemi ga i sin kronikk i Nordnorsk debatt 30/4 noen eksempler på slike alternative fakta som nå med stor frimodighet serveres offentlig, bl.a. om samene som en historisk legitim folkegruppe. Det er ingen faglig grunn til å betvile at den gamle betegnelsen ”finner” i norske kilder tilbake til middelalderen gjelder samer. Det er  derfor ingen grunn til å betvile at samene fantes, og finnes. Det er banalt, men i dagens debatt er det dessverre nødvendig å gjenta det.

Det er også visse saklighetskrav som må gjelde i den offentlige faglige debatten. Selv om takhøyden også her må være stor, er det langt over grensen når  en master i historie på nettstedet Finnmark Forlag skriver at historikere og arkeologer ved UiT bevisst ”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  (22/7 2015). Det er også usaklig når en ikke holder seg til hva folk konkret skriver, men hva en tror de mener og hvilke motiver de har, for eksempel når det gjelder sannhetskommisjonen. Og det har dessverre vært eksempler på å diskreditere og å ekskludere folk fra debatten, bl.a. gjelder den noen av reaksjonene på Ole Henrik Maggas standpunkt i saken.

Debatten om fornorskningsprosessen i 2016 og nå i forbindelse med en eventuell sannhetskommisjon, har mye dreid seg mye om hvor nyansert og omfattende ei framstilling av fornorskninga skal være. Skal den bare omfatte den intenderte politikken for å fornorske samer og kvener, eller også ta med de økonomiske og sosiale moderniseringsprosessene som også bidro til fornorskning. Mange har pekt på at det nå er virkningene av fornorskninga, særlig historiene til enkeltmennesker som må stå i fokus. Det synes som flere mener at det da er uinteressant å finne mer ut om årsakene bak selve fornorskninga. Det kan argumenteres slik, men det synes også som om noen mener at ei nyansert og helhetlig framstilling ”tilslører” eller til og med unnskylder de overgrep som ble gjort i fornorskningens navn. Noen kan sikkert oppleve det slik, men det betyr ikke at vi kan drive forsking på slike premisser. Der er etter mitt skjønn uttrykk for et kunnskapssyn jeg vil advare mot. De feilgrep for eksempel kirka begikk i fornorskningens tjeneste blir ikke mindre selv om en historiske framstilling av fornorskninga selvfølgelig også må ha med at den samme kirke var en viktig bidragsyter til at det ble utviklet et samisk skriftspråk.  

Selv om temperaturen i debatten har vært stor, synes det som der er enighet om at en trenger mer kunnskap, men ikke minst at en nå trenger et krafttak når det gjelder formidling av kunnskap til nye generasjoner. Og selv om det fortsatt er uenighet om hvilken måte det skal skje på, er det stor enighet om at en nå på en eller annen måte må ha et oppgjør med fortida slik at en kan se framover. Videre er det betryggende at debatten ikke har ført til at det står samiske forskere på den ene siden og norske på den andre side. Hadde frontene fulgte etniske skiller, ville faren for politisering vært adskillig større. Nå finner vi både samiske og norske forskere på begge sider i debatten.
Hadde frontene fulgte etniske skiller, ville faren for politisering vært adskillig større. Nå finner vi både samiske og norske forskere på begge sider i debatten.

Høringene i Stortinget  med de organisasjoner og institusjoner dette særlig angår, og med de to nordligste fylkene og enkelte ordførere fra de samme områdene, viste stor oppslutning om en offentlig oppnevnt kommisjon, med få unntak. Den brede oppslutninga er et viktig premiss for at jeg personlig slutter opp om en kommisjon. Men det må legges ned mye arbeid i å utforme mandatet for arbeidet.

Det ansvaret som spesielt tilligger fagfolk i alle disipliner, er etter min mening først og  fremst å formidle hvor forskningsfronten går til enhver tid: hva vi vet noenlunde sikkert, hva som er usikkert, og hva vi slett ikke vet. Og alle, uansett faglig bakgrunn og formell skolering,  må bidra til at debatten dreier seg om sak og ikke person. Og ingen må utelukkes fra å ytre seg. Ingen eier historia, - her gjelder allemannsretten.

tirsdag 20. desember 2016

Minneord. Helge Vold 1941-2016


En kjær venn og stor faglitterær veileder er gått bort. Helge Vold var forlags- og tekstredaktør for Nordnorsk kulturhistorie som utkom i 1994 og Norsk polarhistorie som ble utgitt 10 år senere. Han har også bidratt i det pågående prosjektet Norsk polarpolitikk. Jeg var medredaktør i alle verkene sammen med andre kolleger ved UiT (Marit Anne Hauan, Helge A. Wold, Harald Dag Jølle og Stian Bones). Prosjektene har pågått over flere år og involvert ca. 80 forfattere, pluss redaktørene. I tillegg var han også forlagsredaktør for to andre bokprosjekter med base ved UiT på 1980- og 1990-tallet, nemlig Nessekongene redigert av Nils Magne Knutsen og boka Pomor med Einar Niemi som redaktør.

Helges innsats var en vesentlig årsak til at disse bøkene ble fullført, flere av dem ble trykket i flere opplag og Nordnorsk kulturhistorie fikk Brageprisen.  Mine erfaringer med Helge under arbeidet med det siste bokverket gjorde at da Norsk polarhistorie skulle trykkes, var vårt ufravikelige krav at Gyldendal igjen stilte med Helge Vold som forlagsredaktør. Det er det eneste absolutte ultimatum jeg har stilt i forhandlinger noen sinne. Som jeg i flere sammenhenger har uttrykt offentlig: Uten Helge Vold ingen Nordnorsk kulturhistorie, heller ingen Norsk polarhistorie. 

Hva gjorde Helge Vold så unik som tekstredaktør? Helges redskap i arbeid med andres tekster var pinsetten. Jeg minnes godt min første erfaring med han når det gjaldt mine egne tekster. Jeg var nervøs for hans kommentarer, jeg visste jo han var den beste forlaget kunne stille med. Jeg slapp å vente lenge, - et annet av hans varemerker, han lot aldri forfattere sitte på pinebenken. Tidlig neste morgen etter at han hadde mottatt manus, jeg tror det var en lørdag, eller kanskje en søndag, hadde jeg hans milde røst i telefonen. Han hadde lest og hadde sine kommentarer. 

Men han ville sende en versjon av min tekst der hans rettinger ikke framgikk. Da manus kom, den gangen ved hjelp av det norske postvesen, la jeg merke til at manuset virka så kort. Det var opplagt at det var kraftig slanket. Men sjokket var å lese min egen tekst uten å kunne merke hva han hadde kuttet. Det var småordene, fyllordene og de unødvendige bisetningene som var borte. Det eneste jeg merket, var at teksten hadde blitt så mye lettere og bedre å lese. Og Helge hadde gitt meg den første skolering som redaktør: En tekst blir som regel bedre når den slankes, eller  ”legges i syrebad” som han engang uttrykte det. Og han var en mester til å se hvordan et manus kunne forbedres ved små omrokkeringer, en annen inngang eller innledning, noen nye overganger. Av og til er det små ting som skal til for å berge en tekst, men det gjelder å ha blikk for det. Helge hadde denne evnen og hadde utviklet og dyrket denne kunsten gjennom et langt forlagsliv. 

Han var også bunnsolid når det gjaldt å sjekke kildereferanser og å kontrollere at forfatterne hadde sørget for å gjengi sitater pinlig riktig.  Hvor ofte ringte jeg ikke og fant han på Deichmanske bibliotek eller Nasjonalbiblioteket i arbeid med å sjekke sitater. Men først og fremst var han en solid faglig støtte for oss andre gjennom sine unike og brede kunnskaper i norsk historie, litteratur og kultur.  Han reddet mange forfattere fra å begå kulturhistoriske blødmer og historiske feil, siden han var et levende leksikon.  

Men Helge var ikke bare en profesjonell tekstredaktør, det var hans menneskelige egenskaper som også gjorde han så unik. Han hevet ikke røsten i møte med gjenstridige forfattere, han ga sjelden eller aldri opp selv de håpløse manus. Han fulgte Bibelens ord om å gå den ekstra milen med forfatteren for å kunne nå det lovede land: en trykkeklar tekst. Slik har han berget mange bøker i dette landet fra totalhavari. Og han møtte sine forfattere med ekte respekt, men uten å snakke dem etter munnen. Vi er mange redaktører og forfattere som har mye å takke han for. Mesteparten av det jeg har lært om redaktørrollen, har jeg lært av Helge Vold. 

Helge skrev også selv, bl.a. den innsiktsfulle biografien: Helge Krog 1889-1962: en biografi (2011) og Nordahl Grieg om seg selv (1983). Han var redaktør og medredaktører for flere bøker, bl. a Landsgymnaset (2007). 

Det ble et faglig samarbeid som med årene voks til et vennskap. Helge ble en venn jeg satte stor pris på og ble glad i. I de siste månedene fullførte han en tekst og fikk trykket en artikkel om vårt samarbeid og om Gyldendals arbeid med nordnorsk faglitteratur fra 1970-tallet fram til i dag. Selv da han visste at den tidsfristen han nå måtte forholde seg til, var livet selv, hadde han overskudd og glede av å produsere tekster, det som hadde fylt hans yrkesliv. Men han gjorde det også for min skyld. Han visste hvor glad jeg ville bli. Og en uke før han døde ringte han for å takke for samarbeidet og vårt vennskap. Raus, vennlig og beskjeden på egne vegner. Slik var han, og slik vil jeg minnes han.  
Fred over hans minne!

onsdag 23. november 2016

UiT - Quo vadis ?

 

Jeg har de siste dagene fordypet meg i historia og debatten om opprettelsen av UiT fram til stortingsvedtaket i 1968 og oppstarten i 1972. Det som har slått meg mest er:

 
1. Hvor radikalt politikere og universitetsbyggerne tenkte, både politisk og faglig. De tenkte nytt både med hensyn til forholdet samfunn/universitet, hvordan universitetet skulle styres, bl.a. hvordan ansatte og studenter skulle involveres. Og faglig var ambisjonene skyhøye og nyskapende. Forskning og undervisning skulle integreres. I mitt fag historie foreslo for eksempel faginnstillinga at studentene skulle delta i forskningsgrupper fra dag en i studiet.


2.  Hvor reflekterte de var når det gjaldt balansen mellom grunnforskning og anvendt forskning,  mellom det  ansvaret UiT hadde for økonomisk utvikling av region og nasjon, og det langt videre samfunns- og kulturansvar et universitet har. Universitetsbyggerne var seg også svært bevisst at et universitet i Nord-Norge hadde et langt videre samfunnsoppdrag enn bare å utdanne leger, lektorer og lærere, fiskerikandidater og andre fagfolk, selv om det var viktig nok.  
Et uttrykk for det er den vekt som ble lagt på Tromsø museum med dets kompetanse innafor samisk kultur og arktisk kulturhistorie, som en basis for det universitetet som skulle bygges. Det samme gjelder grunnforskningsmiljøet innafor geofysikken som Nordlysobservatoriet representerte. I det siste tilfellet var det heller ikke studenttall som gjaldt, et universitet hadde et langt bredere  forskningsansvar.


3. Universitetsbyggerne balanserte også mellom behovene regionalt og nasjonalt. Det skulle være et universitet for landsdelen, men like viktig, et norsk breddeuniversitet plassert i Nord-Norge.  Landsdelen i seg selv var et viktig forskningsobjekt, og en skulle også forsyne resten av landet med etterspurt kompetanse.


 4. Jeg er også imponert over viljen og evnen til å se framover. Den kraftige satsinga på samfunnsfagene er et eksempel på det. Det var et felt en mente ville trenge forskning og fagkompetanse, selv om en var veldig usikker med hensyn studentrekrutteringa.  Likevel satset en altså , i mellomtiden kunne de ansatte bruke all sin tid på forskning. Så dristige var de, og så rett har de fått.

 
5. Den første store krisen for UiT m.h.t. studentrekruttering falt i tid sammen med tapet for Bodø når det gjaldt etableringa av en Handelshøyskole i Nord-Norge på 1980-tallet.

 
Hva var da svaret fra UiT? Nei, ikke en nedlegging av fag. I så fall ville mitt eget fag, historie, vært ille ute.
Nei, svaret var selvfølgelig en stor utvidelse av fagtilbudet, en rekke nye fag, jus, kunstfagene, biblioteksutdanning kom med andre ord p.g.a. av ei rekrutteringskrise. Det har også nylig skjedd med lærerutdanninga i Finnmark.
Var det noen ved UiT som tenkte tanken på å legge ned utdanning av lærere i Finnmark når studenttallene nå er elendige? Nei, selvfølgelig ikke, UiT tenkte alternativt og satset på desentralisert undervisning.

 
6. Min bønn til alle som skriver strateginotater ved UiT: Les innstillinga fra målsettingskomiteen, avgitt i mars 1971. Den avstedkom mye diskusjon blant ansatte og studenter da den kom, men den hadde langt mer å gi i refleksjon om universitetspolitikk og strategisk tenkning enn det meget smale mandat strategiutvalget må ha hatt.
Det er for meg for eksempel ufattelig at et tilfeldig antall studenter skal være et kriterium på studiekvalitet. Det er verken uttrykk for refleksjon, kvalitet eller strategi. En helbreder som kjent ikke uten å gå bak symptomene, som synkende studenttall kan være. Det er i alle fall ikke ei akseptert løsning å ta livet av pasienten.

 
7. Og til slutt en oppfordring til rektor Anne Husebekk. Sett deg ikke i en slik situasjon at du om noen år, når skoleverket i landsdelen etterspør lærere i fremmedspråk, bl.a. fransk og tysk, må henvise dem til  Nord Universitet i  Bodø. 

onsdag 9. november 2016

Is i magen


Etter ukevis med heftig debatt om Strategiutvalgets innstilling om
studietilbudene ved UiT - Norges artiske universitet, som så ut til å ramme
humaniorafagene katastrofalt, har fakultetsstyret ved HSL-fakultetet
(humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning) fattet et fornuftig og
enstemmig vedtak. Det peker på helt andre løsninger enn strategiutvalgets forslag innebar. 

Dekan, fakultetsadministrasjon og fakultetsstyret fortjener
ros fordi de seriøst har gått inn i tallmaterialet, tatt høringene på
alvor og hatt is i magen. Dessuten: rektor Anne Husebekk har ikke tatt noen
offentlig stilling før fakultetet har fått sagt sitt. Det tyder på
ryddighet i beslutningsprosessene. Til sist, men ikke minst: De mange som har
engasjert seg i Nordnorsk debatt og i andre media har også levert et viktig
bidrag til at HSL-fakultetet har andre svar enn strategiutvalget. Godt å se
at engasjement og sakkunnskap kan påvirke beslutninger.


Men strategiutvalget ved UiT og dets leder må nå virkelig gå i
tenkeboksen og kritisk vurdere sitt eget arbeid. Og så får vi inderlig
håpe at styret ved UiT tar hensyn til et enstemmig vedtak i HSL-styret. 

tirsdag 11. oktober 2016

Enig og tro til Saltfjellet faller



Når jeg argumenterer for at landsdelen skal opptre som en enhet, altså som en region, er forutsetninga at vi lykkes med å spre institusjonene. Men ikke minst: alt kan ikke styres fra Tromsø, eller Bodø. Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, har f.eks. foreslått Narvik som regionhovedstad. Ser vi på ting som synes å ha vært en suksess, f.eks. fusjonen mellom UiT og høyskolene i Alta, Narvik og Harstad avhenger dette samarbeidet av at det bygges ut solide campus på alle steder, og også på nye steder.
Jeg tror forutsetninga for å ha fått bygget ut f.eks. universitetsbyen Mo i Rana ville ha vært bedre om vi hadde hatt et universitet i Nord-Norge og ikke to. Det betyr ei sammenslåinga av de to universitetene i nord. Ideen om en region møter imidlertid sterk motstand fra den politiske ledelsen i Nordland fylke og ikke minst i Bodø. Hovedinnvendinga er at det er så langt, dette Nord-Norge. Avstander er selvfølgelig ei utfordring, men kan da umulig være det som avgjør dette spørsmålet.
Det som skuffer meg mere, er at en får en sterk følelse av at mange mener at vi som heier på et samla Nord-Norge og av en eller annen grunn er bosatt i Tromsø, har en skjult agenda: I bunn og grunn snakker vi for vår syke mor - Tromsø.
Jeg synes det er synd og det ødelegger for en åpen og skikkelig diskusjon. Selv føler jeg meg først og fremst nordnorsk, født på Vestvågøy, med farsslekt fra Helgeland og en drøss søskenbarn på Helgeland, ungdomstid i Mehamn, skolegang i Alta og studier og yrkesliv i Tromsø. Jeg tror faktisk det går an å spre godene og styrke hele landsdelen. Jeg tror på ett Nord-Norge, og ikke minst på at Helgeland er en vital del av denne landsdelen.

onsdag 11. mars 2015

Historiker i lære

Dette er talen jeg holdt på seminaret som var tilegnet min kollega og venn, historikeren og professor Henry Minde i anledning hans 70 årsdag 3. mars 2015.

 
I 1951 ga Halvdan Koht, som da var 8 år eldre enn dagens jubilant, ut boka Historikar i lære, ei erindringsbok om sin oppvekst i Tromsø, sine studieår og første år som historiker. Han starter slik:

 
 «No som eg har vorti gamal, og somtid har stunder til å tenke tilbake på livet mitt, har eg mange gonger sagt til meg sjølv: eg kom aldri til å nå så langt som eg drøymde eg skulle nådd.» 
 

Vi har her å gjøre med den mest produktive historiker i Norge. Da UB opererte med sitt kort-kartotek, før BIBSYSs var funnet opp, måtte de bruke omtrent ei skuffe bare på Halvdan Koht. Han rakk også å bli norsk utenriksminister. Likevel var han ikke fornøyd. Nå hadde han riktignok selvinnsikt nok til å innrømme at drømmene kanskje hadde vært for var for grandiose. Utsagnet er vel kanskje mest et uttrykk for den menneskelige egenskapen om aldri å si seg tilfreds. Noen vil kalle det en styrke, - for folk rundt 70 mener jeg det er en svakhet.

 
Nå kjenner jeg ikke alle dine drømmer fra ungdommen, Henry, men jeg tror ikke de var så ambisiøse at de innbar å avslutte yrkeskarriæren som Norges første professor i samisk historie. Uansett er det min bestemte mening at du i dag skal senke skuldrene og være fornøyd med deg selv, og det du har oppnådd. Det er det mange, mange gode grunner til. Ikke minst kan du glede deg over å ha fått vært med på å bygge et universitet i nord.
Gratulerer med dagen!

 
Det er som pioner innafor samisk historie Henry Minde har satt sine viktigste faglige fotspor, helt fra han i 1976 ble ansatt som vit.ass. på Nordisk samisk institutt og knytta til et stort nordisk rettshistorisk prosjekt om samiske rettigheter, senere stipendiat i Tromsø, fra 1985 førsteamanuensis ved UIT med ansvar for samisk historie. På 1990-tallet ble han så landets første professor i samisk historie.

 
Urfolkshistorie og samisk historie skal belyses fra ulike synsvinkler i innleggene etter meg. Jeg har derfor valgt å legge vekt på andre sider ved Henrys virke, særlig hans år som «historiker i lære», i håp om å få fram mindre kjente sider ved jubilanten, ja kanskje avsløre helt ukjente talent.
 
 
Ti år etter at Koht ga ut boka si, en augustdag i 1961 fikk jeg det første glimtet av Henry i bakkene opp fra Bossekop i Alta, på sykkel opp mot Finnmark offentlige gymnas. Ja, det var bare et glimt, han kjørte på tung veksel rett forbi, - i rødrutede tøfler. Jeg merka meg han, - ikke bare på grunn av tøflene. Ut på vinteren møttes vi, av alle steder, på teaterscenen i skoleteatrets storsatsing  ”Finn veien, engel” , med stjerner som Nils Utsi i en av hovedrollene. Men stykket hadde, heldigvis kan en kanskje si, mange biroller. Klasseavisa for 2 b, der Henry gikk, kunne stolt konstaterte: ” --- ”Duxen”  i klassen vår, Henry Minde, gjorde seg godt som fylik.” Senere akslet han større roller i skolerevyene. Hans omskriving og tolkning av Einar Roses berømte fotballsang ”landskampen”, med det kjente refrenget , ”Og vannet steg og vannet steg”, gjorde meg målløs. Da hadde jeg kjent han i flere år, men aldri hørt han synge.

 
Fra 3 klasse i det 5-årige studieløpet statsgymnaset i Alta tilbød, kom vi i samme klasse, og jeg kom Henry nærmere inn på livet, også faglig. Han avslørte seg fort som en belest kar, og konkurransen i historietimene var skarp om å dokumentere kunnskaper litt utafor læreboka, - slikt hadde historielektor Olafsbye stor sans for, om det nå gjaldt Pelloponeskrigene, slaget i Ninive eller mer moderne emner. Henry var ram på årstall, og når det gjaldt skøytetider var han uslåelig.

 
Ingen av oss hadde foreldre med akademisk utdannelse eller kom fra hjem med store boksamlinger. I de bokhyllene fant vi i alle fall ikke titler som Buckles ”Civilisajonens histore”, Guizots ”Den europeiske Civilisations Historie” eller ”History of european Morals” som Halvdan Koht plukket ut av farens bokhyller og fordypet seg i på samme alder, og som gjorde at han bestemte seg for å ”gjere historie til sitt ”livs-studium”, 16 år gammel.  Vi var nok ikke som Koht klare til å bli historikere da vi møttes som 15-16 åringer. Men vi visste, som de fleste av våre medelever, at den sjansen vi hadde fått takket være elevplass på Finnmark offentlige gymnas, innebar at framtida var åpen på en helt annen måte når det gjaldt valg av yrke enn situasjonen hadde vært for generasjonene før oss.

 
Jeg kjente ikke til Henrys sangstemme, men heller ikke Henrys samiske familiebakgrunn fra Grovfjord i Sør-Troms. På 1960-tallet snakket en ikke ofte og gjerne om sine samiske røtter. Heller ikke vi. At fornorsknings-politikken også hadde kostet han morsmålet, ble heller ikke klart for meg før i det neste kapitlet i vårt fellesskap, tida som hovedfagstudenter ved UiT fra høsten 1972.

 
Etter examen artium i 1966 skiltes våre veier. Henry tok et års timeout og jobbet i SAS i Stockholm, før han fortsatte med historiestudiene i Oslo, i tillegg til statsvitenskap og norsk. Her havnet han midt i studentopprøret. Han figurerte i alle fall på første side i VG, eller var det Dagbladet, den dagen da studentene okkuperte Høyblokka på Binderen og heiste FNL-flagget på taket av bygninga. Kanskje ikke så rart at han hadde det personlige motet til å sette seg i lenkegjengen i Stilla under Altaaksjonen vel ti-tolv år senere. I Bergen, hvor jeg hadde havnet som student, tok vi ikke i bruk så drastiske virkemidler.

 
Vi holdt kontakt i sommerferiene, bl.a. som sommervikarer i skiferindustrien i Alta. Vi var begge oppmerksom på at UiT skulle starte opp høsten 1972, og gjorde våre tanker om å fortsette hovedfagsstudiene der.  En dag utpå vinteren -72 fikk jeg brev fra Henry, et nokså formelt brev, ja litt høytidelig i stilen. Han lanserte en plan for en felles hovedoppgave, noe de progressive studieplanene i Tromsø den gang ga åpning for.

 
Vi skulle skrive Alta-områdets utvikling fra de tidligste tider til i dag. Alle aspekter og sider ved lokalsamfunnet skulle belyses, og ikke minst: sees i sammenheng, altså en slagst «totalhistori». For alle som kjenner fagets historiografi: her luktet det på lang vei av den franske annalskolen. Faglig oppdatert, ikke minst når det gjelder den internasjonale forskningsfronten, har Henry alltid vært. Ja, en kan ane inspirasjon også fra Halvdan Koht, i alle fall var de faglige ambisjonene i Koht-klassen - minst.

 
Høsten 1972 ble vi så del av det første kullet av hovedfagsstudenter i historie i Tromsø. Et studentmiljø preget av stor regional patriotisme og med et klart mål: å skrive landsdelens historie sett nordfra. Henry var en av de ledende entusiastene. Ikke minst var det viktig å komme i dialog med den lokalhistoriske grasrotbevegelsen.

 
Til det trengtes en organisasjon, og hovedfagsstudentene stifta Historisk klubb. «Nærmere kontakt mellom fagfolk og landsdelens folk. Historisk klubb går nye veier», het de i et stort oppslag i Finnmark Dagblad hvor de intervjuet lederen, Henry Minde. Anledninga var at det første lokalhistoriske seminaret i regi av universitetsmiljøet, skulle arrangeres i Nordreisa høsten 1974. Her foredro Henry, som eneste hovedfagsstudent, om «Tre stammers møte – sett i et historiske/sosiologisk perspektiv». Det var en gjennomgang av norsk empiri tolket i lys av den svenske sosiologen Edmund Dahlstrøms modeller om interaksjon mellom majoritets- og minoritetsgrupper. Det avslører en annen side ved Henrys faglige legning og peker framover til hans seinere forskergjerning: evnen til å trekke inn samfunnsfagene og ikke minst bruk av teoretisk litteratur i sin forskning.   

 
Det ble ikke noen felles hovedoppgave for oss to. Vi forstod snart at vi måtte velge mellom bredde eller dybde. Og veilederne trakk nok en lettelsens sukk da de så at vi hadde mer enn nok med hvert vårt underpunkt i kapittel 1 i den opprinnelige disposisjonen om Altaområdets alfa og omega.   

 
Henrys hovedoppgave ble et av de første dypdykk i eldre befolkningshistorie i Finnmark: «Folkeveksten i Alta 1690 -1825. Belegg – utvikling – bakgrunn». Den bragte fram ny kunnskap om sammenhengen mellom økonomi, etnisitet og befolkningsutvikling.

 
Men Henrys faglige interessefelt var mye videre både tid og rom, ikke minst gjaldt det  1900-tallets sosial- og arbeiderhistorie. Det resulterte bl.a. i boka Stein og Brød  i 1983 om skifernæringas utvikling i hjembygda Alta. Det er sjelden at et lokalhistorisk arbeid vekker så stor interesse i fagtidsskriftene, men det er da heller ikke ofte at en forsker greier å kombinere økologi, teknologi, økonomi, husholds-, næringsorganisering og politikk på en slik leservennlig måte. Tungvekterne i anmelderkorpset stod i kø for å utdele rosende ord; Ottar Brox, Rolf Danielsen, Knut Kjeldstadli, Einar Niemi, Rune Hagen, for å nevne noen få.

 
Det var ikke bare i fagtidsskriftene boka vakte oppsikt. Boka ble presentert i Dagbladet av nåværende redaktør John Arne Markussen under overskrifta: «Da Alta skalv i angst og uro». I Nordlys het det: « Jubileumsbok med politisk stridsstoff: Quisling fryktet revolusjon i Alta», og Altaposten slo til med «Stein og Brød.  – årets bombe under juletreet». Oppslagene viser at forfatteren hadde nese for hva som kunne skape overskriftene når han presenterte sine funn for pressefolk. 

 
Den oppmerksomme leser vil merke seg at boka inneholder et bilde av et skifertak fra en landsby i Sør-Frankrike, - og ikke hvilken som helst landsby, men Montaillou. Det er den lille middelalderlandsbyen der den franske mentaliets- og annalhistoriker Ladurie hentet stoffet sitt fra til klassikeren og boksuksessen med samme navn og som kom ut midt på 1970-tallet. Siden bildet er tatt av Brita Solvang, Henrys livsledsager gjennom 40 år, tyder alt på at Henry også var der da bildet ble tatt. Det bringer oss inn på temaet reiser og fag.

 
Henry (og Britas) reiseprogram de siste 30 år er ganske så imponerende. Som det står i omtale i dagens Nordlys strekker hans studier i urfolks livsforhold og rettigheter seg fra Grovfjorden i Sør-Troms til ”Madre de Dios” i Sør-Amerikas jungel og til ”Uluru” ute på Australias brunsvidde sletter.  Det er helt i tråd med Halvdan Kohts program: Reiser og utenlandsopphold kvesste tanken og ga verdifull lærdom mente han.  « --- minst av alle må ein historikar gro fast heime. Om han så berre vil granske si ega nasjonale historie, må han ha vidsyn ut, så han kan samanlikne og forstå.»

 
Nå må jeg nok innrømme at min og Henrys første felles studiereise- og ekskursjon vel mest ble foretatt av eksamenstaktiske og litt kyniske grunner. Den forgikk i en sliten Opel rundt hele Altafjorden høsten 1975. Riktignok til enhver lokalitet som kunne nås med bil, men såpass seint i forskningsprosessen at reisen neppe kunne rokke ved våre resultater.  Vi kunne i alle fall si at vi med egne øyne hadde sett de gårder og lokaliteter vi hadde beskrevet i våre oppgaver, om noen av sensorene skulle yppe seg.

 
Reisen til Montaillou var mer spektakulær, riktignok kombinert med bedagelige feriedager ved Middelhavskysten som ble brukt til studier av Laduries bok om landsbylivet på slutten av 1200-tallet. Boka gir et fascinerende bilde så vel av den materielle som den mentale verden til disse middelaldermenneskene: deres tro på Gud og skjebnen, deres syn på seksualitet, død, liv, ekteskap, tid og rom og frelse. Da Henry etter flere dagers kartstudier hadde funnet kjøreretningen, bar det på to-dagers biltur med fire voksne og fire unger. Og vi fant Montaillou, i dag nærmest et lite klyngetun, - i strålende solskinn høyt oppe i Pyreneene. En må til Nord-Norge for å finne et landskap like vakkert. Og Henry fikk altså anledning til å drive komparative «skiferstudier».  

 
Det å reise med Henry kan også være nervepirrende, kanskje et utslag av hans uslitelige flegma og at jeg lett får «nerver». Dypest sitter inntrykket fra verdenskongressen i historie i Stuttgart 1985 da han skulle debutere på verdensscenen med foredraget «The sami movement, the norwegian labour party and sami rights». Problemet var at vi hadde bestilt Peking-and på en av byens restauranter samme dag. De som har spist Peking-and, vet at det tar tid. Men Henry er ikke den som springer av sted før 6 eller 7 serveringsrunde, selv om et internasjonalt publikum venter. Vi rakk fram i tide, - på hekta, og Henry sprang rett på scenen.   

 
Den lengste reisen hadde vi tyve år senere, til Sidney, også nå gjaldt det verdenskongressen i historie. Jeg kan takke deg Henry for at jeg jeg kom meg til Australia. Det var en spennende opplevelse. Særlig interessant var det å se det store internasjonale nettverket du hadde opparbeidet deg de siste 20 år innafor urfolksstudier. Og ikke minst slo det meg hvor stor respekt du nøt som forsker og forfatter blant kjente internasjonale urfolksforskere.

 
Du kjører kanskje ikke på så tungt gir i dag som den høstdagen for snart 54 år siden Henry, men der er fortsatt mange veksler igjen på sykkelen og mye å glede seg over. Ikke minst historiefaget. Som Koht sa det: «Dette var i sanning historie. Og ingen ting kunne være herlegare.»