Route 66 - Reisebrev 4 fra USA

Vi har fått mange ulike kommentarer til dette reiseprosjektet, men de har nesten alltid starta med eller endt opp i : "Jasså, Route 66 ? "
                 Route 66 ble etablert i 1927 som en transkontinental stamvei fra Chicago via St. Louis i  Missouri og Oklahama City til Los Angeles, California (3,940 km). Veien ble del av USAs Highway system og fikk sitt berømte veiskilt året etter. Route 66 fikk raskt en spesiell nimbus, og en rekke kallenavn: The great Diagonal way, The Main Street of America, The Will Rogers Highway. Det var ikke minst John Steinbecks roman Vredens druer og Johns Fords filmversjon fra 1940 som gjorde Route 66 til noe mer enn en highway. The Mother Road som Steinbeck døpte den, spiller en viktig rolle i historien om bondefamilien som under 1930-tallets tørke og økonomiske krise ble tvunget å forlate Oklaholma for å ta seg arbeid som fruktplukkere i California. I etterkrigstida har filmindustrien og populærmusikken bidratt til å befeste The Mother Road som et kulturelt symbol for USA. I dag er det som gjenstår av den opprinnelige veistrekningen med sine gamle restauranter, moteller og bensinstasjoner langs veien, et stykke kulturminne.
                     "Get Your Kicks on Route 66" heter det i jazzmusikerens Bobby Troups klassiker fra 1946, for vår generasjon er vel Rolling Stones versjon den mest kjente. I vår ignoranse hadde vi opprinnelig tenkt å krysse Route 66 i all stillhet ved St.Louis, men takket være Walda (se reisebrev 1) som tvang oss lengre sør, fikk også vi våre "kicks". De første veiskiltene fant vi i nærheten av Tulsa, Oklahoma hvor den lengste strekningen av den opprinnelige veien er bevart. Vi fulgte den originale traseen i noen varme, døsige ettermiddagstimer.
                      Ja da, akkurat som i Hollywoodfilmene stoppet vi ved en litt sjusket og sliten bensinstasjon, vekket vakten, fyllte tanken og fikk is i butikken rett over veien. The Mother Road fører en tvers gjennom de byene den finner på sin vei i motsetning til dagens motorveier. Vi kunne derfor trygt slå av GPSen og la Route 66 geleide oss inn i hovedgata i Kellyville hvor vi oppsøkte stedets vin- og sprithandel. Her i strøket var det nemlig ikke mulig å kjøpe alkohol til middagen, det var "dry county" ble vi fortalt. Skulle vi ha et glass vin på verandaen før vi gikk til ro, måtte vi ha pappvin i bagasjen. 
                      Om det er sant? Ikke det med bensinvakta, men alt det andre. Indianeren vi snakket med lengre vest, i Utah, var til og med stolt av at navajoindianernes "government" praktiserte en streng ("dry") alkoholpolitikk. Da trenger kanskje heller ikke vi her på berget å skjemmes av norske alkoholrestriksjoner?

Country og kommers - Reisebrev 3 fra USA

Den reiseruta som var valgt, hadde selvsagt stopp i Nashville. Etter å ha sett filmen om Johnny Cash for noe år siden oppdaget jeg at jeg hadde musikken og sangene hans i ryggmargen. Kanskje en arv fra svundne dager? Jeg skal ikke skryte på meg å være noen spesialist på countrymusikk, men etter filmen om han har jeg vært fascinert av mannen og det livet han levde.
Det første jeg gjorde da vi hadde sjekka inn på hotellet, var derfor å sikre vårt reisefølge fem billetter på Grand Ole Opry, det berømmelige countryshowet direktesendt på radio. Nashville er fortsatt den tradisjonelle countrymusikkens mekka. En rusletur i downtown i vårvarmen og solskinnet var en spesiell opplevelse, for noen kanskje vel "harry". Det ble spilt county og bluegrass for full guffe på hver kafé og bar. For meg resulterte det i at jeg kjøpte en cowboyhatt, riktignok av strå.
Det å overvære et show som har pågått kontinuerlig fra mellomkrigstida og hvor så mange tidligere storheter har stått på scenen, var i seg selv verdt billettpengene. Her møtte Johnny Cash den personen som reddet han ut av stoff- og alkoholhelvetet og som holdt ut med han livet ut, June Carter.
Cash hadde et litt komplisert forhold til Nashvillemiljøet og de tradisjonelle countryverdiene, med sin støtte til fornyere av tradisjonen som Kris Kristoffersen og kanskje ikke minst for sitt sosiale engasjement, bl.a. sanger om indianernes rettigheter. Den kanskje mest berømte er hans tolkning av Peter La Farges ballade om pimaindianeren og krigshelten Ira Hayes. Hayes var en av soldatene som reiste det amerikanske flagget på Iwo Jima, udødeliggjort av krigsfotografen Joe Rosenthal.
Chash sørget også for skandale på Grand Ole Opry da han ruspåvirka knuste alle "footlights" på scenen. Han var derfor bannlyst der i flere år. Hverken Cash eller Kris Kristoffersen er med i den berømte lista over medlemmer av Grand Ole Opry, ei liste som også inneholder artister av et langt mindre format enn disse to.
            Konserten i seg selv var vel ikke spesiell, men vi fikk da møte gamle stjerner som Connie Smith, Jeannie Seely, Bobby Osborne og Bill Anderson. Av den yngre garde: JT Hodges, Carolyn Dawn Johnson og ikke minst Brucky Covington og gruppa Point of Grace. For en nordmann var det en interessant opplevelse at showet inneholdt reklameinnslag der oppleserne var kledd og oppførte seg som superstjerner. I dette landet er kommersen en selvfølgelig del av hele pakka.  

Tårenes vei - Reisebrev 2 fra USA

Stormen Walda dro med seg vintervær nordfra. Snøstorm og stengte veier i Denver gjorde at vi måtte droppe Colorado. Det var synd, der hadde vi familie å besøke og der befinner Mesa Verde seg, en natur- , men ikke minst en kulturhistorisk severdighet. Men vi tok ikke sjansen på sleipe snødekte veier i 2000-3000 meters høyde med sommerdekkene som vår 7-seters Dodge Grand Caravan var utstyrt med. Dermed ble det Arkansas, Oklahoma og Texas i steden, og Route 66 fra Tulsa i Oklahoma og I-40 helt til vi kjørte opp i fjellene til Santa Fe.
Turen ned fra New-York mot Tennesse er, særlig for en historiker en påminnelse om i hvor stor grad dette er et land skapt gjennom erobring og kriger. Første natta tilbragte vi på et lite sted mellom Gattysburg og Antietam. Ved Gettysburg vendte krigslykken seg for nordstatene seg under borgerkrigen. For de av dere som har sett Lincolnfilmen; det var der pesidenten holdt sin berømmelig minnetale (Gettysburg Address) over de falne i likstanken etter kampene i juli 1863. Den 17. september ble den blodigste dagen under hele borgerkrigen da 23 000 soldater ble drept, såret eller savnet under kampene ved Antietam.
Veien vi fulgte inn mot vårt andre leirsted, Knoxville, bærer navnet Blue Star Memorial Highway og er  " --- a tribute to the Armed Forces that have defended the United States of America." Men saken har en mørkere bakside. Det var noen som betalte for ekspansjonen vestover. President Andrew Jackson's "Indian Removal Act" (1830) forviste en rekke indianernasjoner til reservater vest for Mississippi, hovedsakelig til Oklahoma.
Cherokeeindianerne, et kjent navn for de av oss som i guttedagene på 1950-tallet leste indianer- og cowboybøker, ble tvunget til å forlate de skogkledde åsene i Appalachian Mountains og begi seg vestover.
                Knoxville er også hjemtraktene til David Crockett, stifinneren som fant veien  " ... der andre gikk vill". Noe som ikke stod i guttebøkene, var at David også var en kjent politiker og medlem i Kongressen og opponerte mot den brutale indianerpolitikken. Vi fulgte cherokeenes rute vestover gjennom Tennessee, over Missisippi og inn i Arkansas og til indianerstaten, Oklahoma. For oss en behagelig tur i egne bilseter med armlen, for dem ble marsjen mot Oklahoma fatal, hundrevis mistet livet. Tårenes vei ble den kalt.

Stormen Walda - Reisebrev 1 fra USA

Hva er det som gjør at folk sitter i bil tvers over det amerikanske kontinent i dagevis, eller i tog dag og natt fra Murmansk via Ulan Bator til Beijing?
Tja, det er det vel mange svar på, noen kan til og med være gode. For meg holder det at det at jeg selv har så stor glede av å utforske verden på den måten. For tre år siden reiste vi gjennom Sibirs uendelige sletter og Mongolias fjellvidder til Beijing. Nå har vi nettopp krysset USA fra New-York til California. Disse to reisene har i mange år stått øverst på min ti på topp-liste, og erfaringene har ikke gjort lysten på tilsvarende ekspedisjoner mindre.
Av ulike grunner måtte vi legge reisen til april. Og april er april, også i USA. Yr.no hadde i ukene før avreise klart gitt beskjed om en sørlig rute. Vi kunne utsette avgjørelsen om hvor langt syd vi måtte, inntil Nashville, Tennessee. Uansett rutevalg ville nemlig countrymusikkens mekka være en obligatorisk stopp for min del.
Planen var å først å legge kursen over Appalachian Mountains inn i Tennessee med det obligatoriske stoppet i Nashville, så opp Missisippidalen til St. Louis for så å følge i Clark og Lewis-ekspedisjonens fotspor (1803-05) langs Missouri til Kansas City, deretter opp i Colerados fjell via Denver, til New Mexico, Arizona og Utah med naturopplevelser som Mesa Verde, Monument Valley, Grand Canyon, naturparkene Zion og Bryce, en sving innom Las Vegas for så å krysse grensa til California gjennom Dødens dal, og å nå Stillehavet et sted mellom San Fransisco og Santa Barbara. Ei reise på mellom 5500 og 6000 km, sånn cirka. Stormen Walda endret planene.

Om å piske landsmenn

I avisa Nordlys tirsdag 26 mars moraliserer journalisten Oddvar Nygård på sin sedvanlige måte over nordmenns manglende arbeidsmoral og nærmest sykelige trang til å ta seg fri. Det er med stigende forbauselse jeg leser hans pisking av landsmenn. Jeg må si at jeg kjenner meg ikke helt igjen og undres på hvorfor dette landet samtidig kan ha en produktivitet som ikke står tilbake for noe land i Europa.  

Nå må det sies at jeg har hørt denne leksa før bl.a. fra enkelte kolleger på forskningsopphold i utlandet. Budskapet er at arbeidsinnsatsen er så mye større enn her til lands, dessuten er arbeidsdagen så mye lenger. Det sies at utlendingene måper når de blir fortalt at vi her oppe i nord går hjem mellom fire og fem. Ja da, jeg har ved selvsyn sett at franske bankfolk kommer hjem lenge etter at ungene er i seng. 

Men to års forskningsopphold i henholdsvis Paris og Cambridge har gjort meg kritisk til påstanden om at arbeidstida er så latterlig mye kortere for norske akademikere. Jeg oppdaget snart at den lovpriste varme lunsj de praktiserer i disse kulturlandene, var en tidstyv av dimensjoner. Den varte så mye lenger enn jeg var vant med og at den ofte var kombinert med et eller to glass vin eller øl. I neste omgang førte all denne spisinga (og drikkinga) til at søvnen overmannet en i tretida. Derfor var det fast rutine med en kopp kaffe eller te på kaffebaren på hjørnet eller i kantina. Ikke rart at det var mørkt før en kom seg hjem. I disse to lovpriste akademiske miljø var derfor netto arbeidstid omtrent som i den norske steinrøysa. Erfaringa med å ha unger i skolen lærte meg også raskt at det er bare tull at vi har så mange flere fridager enn disse "hardtarbeidene" land bevilger seg.

Mange arbeider langt ut over normal arbeidsdag, i utlandet så vel som i Norge.  Eksempler på at noen tar fridager ut over avtalefesta fritid og som går ut over den jobben en er satt til å gjøre, finnes selvsagt også. Men min erfaring etter et langt yrkesliv er heller det stikk motsatte, at mange ikke tar ut den ferie og de feridager de har rett på.

Dersom Nygård har glede av denne piskinga, får han heller drive selvpisking.   

Refserene i VG

VG har i lang tid ment at Jens Stoltenberg og regjeringen skulle ha vist ansvar og gått av etter Gjørvkommisjonens rapport. Jeg har ingen problemer med å se at det finnes gode argumenter for VGs posisjon, men det finnes også saklige grunner for at Stoltenberg ikke skulle kaste kortene.

Det er retorikken, skråsikkerheten og pompøsiteten til den politisk redaktøren Hanne Skartveit og avisens politiske redaksjonen, jeg reagerer på. Denne saka krever en viss ydmykhet.

Hva er det som gjør at en politisk redaktør med den største selvfølge bruker ord som mangel på "anstendighet" når Jens Stoltenberg ikke gjør det Hanne Skartveit i VG mener han bør.
VG 14/8 2012 : http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10059927

Med hvilken moralsk rett kan en medarbeider i samme redaksjon (Frithjof Jacobsen) under overskrifta Feig og desperat regjering omtale regjeringen med formuleringer som "nesten bokstavelig talt har blod på hendene."
VG 17/8 2012: http://pluss.vg.no/2012/08/17/927/1rxcz1t

Skartveit har i en Twittermelding bedyret at hun aldri har brukt slike ord. Nei, men en av hennes nære medarbeidere i VGs politiske avdeling har gjort det. Er hun ikke lenger politisk redaktør, eller mener og skriver alle i VG etter innfallsmetoden?

Det som gjorde at jeg bestemte meg for aldri å bruke mine penger på kjøp av VG (og Dagbladet), var den arrogansen VG (representert med Hanne Skartveit) og Dagbladet utviste i en TV-debatt noen uker etter Utøya. Avisene hadde da i lang tid blitt bedt om å slutte å bruk Breivik som salgsplakat over hele, halve og kvarte forsider av representanter for ofrenes etterlatte.

Pressen kan trå feil som mange andre, særlig i en så spesiell sak. Men hva svarte så disse representantene  for disse to "alltid først" avisene: Nei de kunne ikke se dette var feil. Som så ofte før når noen kritiserer pressen var begrunnelsen journalistiske vurderinger. Da de ble spurt hva disse vurderingene gikk ut på, ble de svar skyldige.

Samtidig oste de av arroganse. Det var ikke mye det ble bedt om fra de som var rammet: La oss slippe å ha Breivik på forsida, dag etter dag. De forlangte ikke at avisene ikke skulle skrive om han, eller ikke trykke bilder av gjerningsmannen. Men de ønsket å ha han vekk fra forsidene slik at de ikke måtte møte han i alle salgsstativer landet over. Men altså: Ingen innrømmelser fra dama i VG og herren fra Dagbladet.

Så når Skartveit nå opphøyes til den store og modige forkjemper for de som ble rammet, kjøper jeg for min del ikke det. Skulle jeg bruke VG-retorikk, kunne jeg kalle det dobbeltmoral, men de moralske dommene lar jeg leserne selv ta seg av. 

En rektor for alle

Jeg har fått flere utfordringer om å være mer konkret når det gjelder mitt valg av Anne Husebekk og hennes mannskap. Som jeg flere ganger har skrevet og som jeg ikke skal gjenta i det uendelige: de universitetspolitiske forskjellene har ikke kommet klart fram i denne "valgkampen". Det har kandidatene hovedansvaret for. 

For noen er det da naturlig å legge vekt på hvilke fakultet kandidatene kommer fra. Mitt svar til det er at vi ikke velger en rektor for medisinere, naturvitere, samfunnsvitere eller humanister, men for hele institusjonen. Jeg ville regne det som en fornærmelse mot f.eks. Tove Bull om vi i ettertid regna henne som først og fremst humanistenes rektor. De to siste rektorene fra medisin, Ole Mjøs og Jarle Aarbakke har vært meget gode rektorer også for HSL-fakultetet. Det skulle da også bare mangle. Argumentet for at rektoratet over tid bør rotere mellom fakultetene synes jeg ikke er særlig godt. Jeg vil ha rotasjon mellom det jeg mener er de beste rektoralternativene, uavhengig av fakultet og faglig tilknytning.

Personlige egenskaper, kvalifikasjoner og yrkeserfaring er viktige i alle lederstillinger. I dette valget er det etter min mening også det eneste kriteriet vi står igjen med når vi skal velge mellom dem. For min del har jeg da gjort det samme som jeg gjør når jeg vurderer stillingssøknader, sjekker CV-er mot hverandre, prøver å kontrollere hva som som er realiteten (en lang CV trenger ikke å være den beste). Disse opplysningene er lett tilgjengelige via kandidatenes nettsider og har også vært utfyllende presentert i leserinnlegg i byens aviser. I de tilfeller kandidatene har vært helt ukjente for meg, har jeg spurt meg for blant folk som kjenner dem. 

Alle rektorkandidater skal være ambassadører for UiT og på en overbevisende måte hevde våre interesser i et hard konkurranse med andre undervisningsinstitusjoner. Derfor er det inntrykket kandidatene har gjort i offentlige sammenhenger, vært viktig for meg, gjennom egne presentasjoner, i valgmøter og i media. 

Rektorvalg Universitetet i Tromsø

Jeg har stemt på Anne Husebekk som den neste rektor ved Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet. For min del har det vært viktig å finne ut av de universitetspolitiske forskjellene mellom de to alternativene. I så måte har jeg blitt skuffet. Informasjonsmøtene og spørsmålsrundene har ikke gjort meg særlig klokere. Det forekommer meg å ha vært en "enighetsmur" som har vært vanskelig å trenge gjennom.

Det er nemlig ikke slik det hevdes i noen avisinnlegg at universitetene nesten ikke har handlingsvalg, at alt er bestemt av myndighetene. Det viktigste strategiske valget UiT har tatt de senere år, er de to fusjonene med høgskolene i Tromsø og Alta, et riktig og nødvendig valg spør du meg. Det var et veivalg som ikke var påtvunget utenfra. Fusjonsdebatten har pågått fra slutten av 1990-tallet. Jeg hadde ventet at lederkandidater hadde engasjert seg i den debatten lenge før de stilte til valg. Det er jo mulig de har gjort det i sine fagmiljøer, men offentlig har jeg ikke sett ytringer fra noen av deltakerne i de to konkurrerende rektorlagene. Vi har også en lang rekke andre viktige saker å ta fatt på innen lærerutdanning, undervisning og forskning som vi selv bestemmer over. Her hadde jeg ønsket mer konkrete svar, og som ville ha fått fram forskjellene mellom lagene.

Det jeg da for min del har måttet ta stilling til er hvilket rektorlag som har den bredeste ledererfaring og de beste kvalifikasjoner som trengs for å lede en så stor og mangslungen institusjon som UiT.  Oppgavene er formidable, det gjelder både å konsolidere institusjonen etter fusjonene, men like viktig er å være på tå hev for utfordringer utenfra og gjerne et skritt foran når det gjelder nødvendige strategiske valg. Begge lag består av dyktige og skikkelige mennesker, og de skal ha ros for å stille seg til disposisjon på vegne av oss alle til så viktige lederstillinger. Uansett hvem som blir valgt, må en etter valget hive seg i kalosjene og støtte de som da sitter med lederansvaret. For meg ble altså valget denne gang Anne Husebekk og hennes mannskap.

Rektorvalg UiT: Spørsmål 3

Universitetspolitikk dreier seg mye om å skaffe midler til egen aktivitet. Det å bygge gode nettverk innafor politikk og offentlig administrasjon er en viktig del av dette arbeidet. Like viktig er det å fortelle offentligheten på en "ikke skrytende" måte hva som gjøres av forskning og undervisning på UiT, og hvilken samfunnsrelevans dette har. Dette er ikke minst viktig når det gjelder UiTs posisjon som Nordområdeuniversitet.

Hva vil dere gjøre for at UiT skal være synlig og ha en klar stemme i den regionale og nasjonale offentlighet? 

Rektorvalget UiT : Spørsmål 2

Budsjettmodell

 Det finansieringssystemet som høyere utdanning i dag styres etter (avgjøres for en stor del av studenttall)  betyr i praksis at myndighetene har overlatt en viktig del av utdannings- og universitetspolitikken til 19- og 20-åringers studievalg. Særlig rammer det de små fag innenfor de frie studiene. Kombinasjonen av frie studievalg og dagens stimuleringstiltak betyr i realiteten at myndighetene har abdisert i en svært viktig utdannings- og universitetspolitisk sak.

Hva mener dere om dette styringsverktøyet? Vil dere at UiT forsatt skal følge dette prinsippet når det gjelder den interne fordelinga av midler?

Rektorvalget UiT. Spørsmål 1

Fram til valget vil jeg stille begge rektorteam noen spørsmål som jeg mener er viktig for UiT i nærmeste framtid. Jeg vil avgrense meg til et spørsmål hver gang. Håper dere har tid til å svare, men vil ogå ha forståelse om dere ikke rekker det i en travel valgkamp.

Dagens spørsmål: Fra min posisjon i styret for HSL-fakultetet er jeg bekymret for mangelen på integrasjon mellom profesjonsfag og disiplinfagene (de tradisjonelle universitetsfagene) i lærerutdanning og lektorutdanninga. Etter mitt skjønn begynner også det fagdisiplinære innslaget i disse utdanningene å bli betenkelig svakt. Dette er en sak som også er viktig for å lykkes med fusjonen som har skjedd og med den kommende fusjon med HiF. Hovedansvaret for å ta tak i dette har HSL-fakultetet, men den nye universitetsledelsen må ha mening om dette. Hvilke konkrete initiativ vil dere ta?

Er "lystpedagogikk" løsninga ?

I valgkampen om å bli rektor ved Universitet i Tromsø synes kvaliteten på undervisning å seile opp som et hett tema. Det er fint, men jeg tror spørsmålet må settes inn en større utdanningspolitisk sammenheng. 

Først en liten omvei: Fra kolleger på forskningsopphold i utlandet hører vi fra tid til annen at arbeidsinnsatsen er så mye større enn her til lands, dessuten er arbeidsdagen så mye lenger. Det sies at utlendingene måper når de blir fortalt at vi her oppe i nord går hjem mellom fire og fem. Ja da, jeg har ved selvsyn sett at franske bankfolk kommer hjem lenge etter at ungene er i seng. 

To års forskningsopphold i henholdsvis Paris og Cambridge har gjort meg kritisk til påstanden om at arbeidstida er så latterlig mye kortere for norske akademikere. Jeg oppdaget snart at den lovpriste varme lunsj de praktiserer i disse kulturlandene, var en tidstyv av dimensjoner. Den varte så mye lenger enn jeg var vant med og at den ofte var kombinert med et eller to glass vin eller øl. I neste omgang førte all denne spisinga (og drikkinga) til at søvnen overmannet en i tretida. Derfor var det fast rutine med en kopp kaffe eller te på kaffebaren på hjørnet eller i kantina. Ikke rart at det var mørkt før en kom seg hjem. I disse to lovpriste akademiske miljø var derfor netto arbeidstid omtrent som i den norske steinrøysa. Erfaringa med å ha unger i skolen lærte meg også raskt at det er bare tull at vi har så mange flere fridager enn disse "hardtarbeidene" land bevilger seg.   

Hva så med arbeidsinnsats?

Selvfølgelig har vi noe å lære av andre land, bl.a. ved å stille krav og ha mot til stå på "krava" når det gjelder studenter (og lærere). Det angår alle nivå i utdanningspyramiden. Det gjelder også å innprente  studenter at ikke alt som må læres, kan være lystbetont. Jeg tror ikke på "lystpedagogikken". Gleden over  å beherske ferdigheter og ha tilegnet seg kunnskaper er ofte større jo større innsatsen har vært. Dette fikk mine barn erfare i fransk skole og det har kommet dem til gode.

På den annen side: de hadde veldig mye å tilføre når det gjaldt evnen til å samarbeide (det hadde de lært i hjemlandets skole). I Paris hevdet folk fra næringslivet at den skandinaviske skolekulturen var langt å foretrekke på det punktet. I moderne arbeidsliv er teamarbeid en viktig arbeidsform, kanskje den viktigste. Franskmenn som var oppdratt til den induviduelle konkurransen i fransk skole, var ikke de beste teambyggere ifølge våre kilder. En kombinasjon av det beste fra disse to skolekulturene ville ha gjort susen. 

Til slutt: Dersom vi hadde fått lov til sile ut de 10-15 %  beste av våre årskull til universitetsstudier (slik som på 50- og 60-tallet), ville vi alle hatt en lettere og mer oppløftende tilværelse som universitetslærere. Men vil vi tilbake til den tid hvor en så liten del av årskullene fikk adgang til høyere utdanning? Dersom svaret er nei, er løsninga ikke "lystpedagogikk", men hardt arbeid for studenter så vel som for lærere. Dessuten: en kan ikke formidle noe dersom en ikke har noe å formidle og noe som en brenner for å bringe videre. Dersom dette fundamentet ikke er der, hjelper ingen kurs eller sexy undervisningsteknologi. Det betyr ikke at skolering i formidling er bortkasta, men svikter fundamentet, forfaller undervisninga til å koke suppe på spiker.

Norge sett fra Nordpolen

Den 10. november 2005 klarte Jonas Gahr Støre det nesten ingen akademiske kjendiser makter;å fylle UiTs største auditorium til randen. Knapt en måned etter at de rødgrønne hadde inntatt statsrådstaburettene, presenterte han regjeringens nordområdepolitikk.

Den nybakte utenriksministeren var klinkende klar på at nordområdene skulle bli det viktigste satsingsområdet i norsk utenrikspolitikk i årene som skulle komme. Ikke bare det, Støre forsøkte å skape ei ny fortelling, en ny visjon om relasjonen mellom sør og nord. Han ønsket å tegne et nytt mentalt kart med nord i sentrum og sør i periferien.

Klarte å begeistre

Ikke rart at tromsøværingene gikk mann av huse og, vil noen onde tunger si, lot seg beruse. De fleste var om ikke heftige, så i alle fall begeistret. Hvordan gikk det så med dette forsøket på å snu opp ned på norgeskartet, for ikke å si europakartet?

Vel fire år senere i april 2010 sto Støre på samme talerstol. Formålet var nå å gjennomgå nordområdesatsinga, eller som han ordla seg: «å ta dere med på en reise gjennom nordområdesatsingen; selve fortellingen, den som har vært, den som er og den som ligger foran oss».

Norge og Russland hadde bare dager før blitt enige om delelinjen i Barentshavet, dermed var et viktig fundament for nordområdepolitikken kommet på plass. Ikke rart at utenriksministerens nordområdefortelling denne dagen ble ekstra optimistisk mens de mest kritiske røstene når det gjaldt de konkrete resultatene til da, trolig ville ha sagt at talen like mye var en eventyrfortelling.

Kunnskapsløft

Det er for tidlig å konkludere når det gjelder resultatene av nordområdesatsinga. Men når det gjelder forskninga, det området jeg kjenner best, har bevilgningene skutt i været. Etablering av ny kunnskap var da også, slik det uttrykkes i nordområdestrategien, selve «navet» for dette krafttaket.

I 2009 ble det brukt vel 2,7 milliarder kroner fra private og offentlige kilder på nordområdeforskning (St.meld. 7 2011/12). I 2011 kom bevilgningen til Norges første forskningsfartøy, spesialbygd for polarområdene siden Amundsens forskningsfartøy, Maud.

Denne satsinga har også kommet forskningsmiljøet i Tromsø til gode, ingen tvil om det. Universitetet i Tromsø og Norsk Polarinstitutt sto da også for den desidert største andelen av vitenskapelige publikasjoner innafor nordområdeforskninga i landet i 2009 (28 %), nesten tre ganger mer en den institusjonen som havnet på 2. plass (Universitetet i Bergen).

Hvor mye av denne forskninga som er et resultat av nordområdesatsinga, er ikke lett å si. Universitetet i Tromsø har alltid hatt et spesielt fokus på nordområdene, og det skulle nesten bare mangle at institusjonen ikke ligger i tet nasjonalt.

Forskningsprofil

En kritisk gjennomgang av norsk nordområde- og polarpolitikk må også inneholde en analyse av hvilken forskningsprofil denne politikken har stimulert til. De undersøkelser som foreligger for 2009, viser at matematikk/naturfag/teknologiske fag utgjorde i 69 % av denne forskninga målt i forskerårsverk, medisinske fag 11 % og samfunnsfag og humaniora sto for 9 %. I 2009 gikk 28 % av Norges Forskningsråds nordområdebevilgninger til oljerelatert forskning.

Forholdet politikk og vitenskap vil få en sentral plass i forskningsprosjektet Norsk polarpolitikk 1870-2014. Den forrige sammenhengende historiske framstillinga av dette politikkområdet kom på 1970-tallet. Siden da har nord- og polarområdene fått en ny aktualitet, utenrikspolitisk, ressursmessig og når det gjelder klimaspørsmålene. Det er derfor på høy tid med en ny historisk analyse av norsk nordområde- og polarpolitikk helt fram til i dag.

Nordområdefortelling

Politisk retorikk uten konkret innhold er som skrevet står, skrift i sand. Men det betyr ikke at fortellinger og visjoner ikke har stor betydning i politikken. Politikk, også utenrikspolitikk, dreier seg om så mye mer enn interesser og kamp om og fordeling av goder, det være seg økonomiske, sosiale eller kulturelle.

I studiet av maktrelasjonen mellom stater har den «realistiske» skolen med hovedfokus på interessekamp og statenes sikkerhet stått sterk. Dette «realistiske» perspektivet har i de senere årene blitt supplert av teorier som legger vekt på normer og kulturer.

Utenrikspolitikk dreier seg om verdier og normer og om hvordan en oppfatter sine motparter, som fiender, konkurrenter eller samarbeidspartnere. Bruk av begreper som «polarområdene», «arktisk livsrom», «nordområdene», «ekspansjonsområder», «oljeprovins», «arktisk allmenning» og «arktisk periferi» har også betydning for polarpolitikken.

Relasjonene mellom nord og sør kan omtolkes, som når Støre betrakter verden med utsiktspunkt fra nordpolen. De begreper vi bruker og de perspektiver vi ser verden fra, representerer ulike forståelser av de regioner det her gjelder.

Opp gjennom historien har synet på Arktis pendlet mellom optimisme og utopi, og apokalypse og dystopi. Det gjelder både naturen, miljøet, ressursene og menneskene. Kulturelle forestillinger om det polare har hatt, om ikke styrende, så i alle fall vesentlige innvirkninger på polarpolitikken. I så måte er Støres forsøk på å skape nye mentale kart og ei ny nordområdefortelling vel verdt en analyse for dem som skal studere norsk polarpolitikk i historisk perspektiv.

Ei kritisk forskning om norsk polarpolitikk må derfor ikke bare ha fokus på kampen om naturressursene og sikkerhetspolitikk, men også ha ei kulturanalytisk tilnærming.

Se Polar Record: http://journals.cambridge.org/download.php?file=%2FPOL%2FS0032247412000472a.pdf&code=25a9eb52ff17e9c6f111c69b82140018