Om å piske landsmenn

I avisa Nordlys tirsdag 26 mars moraliserer journalisten Oddvar Nygård på sin sedvanlige måte over nordmenns manglende arbeidsmoral og nærmest sykelige trang til å ta seg fri. Det er med stigende forbauselse jeg leser hans pisking av landsmenn. Jeg må si at jeg kjenner meg ikke helt igjen og undres på hvorfor dette landet samtidig kan ha en produktivitet som ikke står tilbake for noe land i Europa.  

Nå må det sies at jeg har hørt denne leksa før bl.a. fra enkelte kolleger på forskningsopphold i utlandet. Budskapet er at arbeidsinnsatsen er så mye større enn her til lands, dessuten er arbeidsdagen så mye lenger. Det sies at utlendingene måper når de blir fortalt at vi her oppe i nord går hjem mellom fire og fem. Ja da, jeg har ved selvsyn sett at franske bankfolk kommer hjem lenge etter at ungene er i seng. 

Men to års forskningsopphold i henholdsvis Paris og Cambridge har gjort meg kritisk til påstanden om at arbeidstida er så latterlig mye kortere for norske akademikere. Jeg oppdaget snart at den lovpriste varme lunsj de praktiserer i disse kulturlandene, var en tidstyv av dimensjoner. Den varte så mye lenger enn jeg var vant med og at den ofte var kombinert med et eller to glass vin eller øl. I neste omgang førte all denne spisinga (og drikkinga) til at søvnen overmannet en i tretida. Derfor var det fast rutine med en kopp kaffe eller te på kaffebaren på hjørnet eller i kantina. Ikke rart at det var mørkt før en kom seg hjem. I disse to lovpriste akademiske miljø var derfor netto arbeidstid omtrent som i den norske steinrøysa. Erfaringa med å ha unger i skolen lærte meg også raskt at det er bare tull at vi har så mange flere fridager enn disse "hardtarbeidene" land bevilger seg.

Mange arbeider langt ut over normal arbeidsdag, i utlandet så vel som i Norge.  Eksempler på at noen tar fridager ut over avtalefesta fritid og som går ut over den jobben en er satt til å gjøre, finnes selvsagt også. Men min erfaring etter et langt yrkesliv er heller det stikk motsatte, at mange ikke tar ut den ferie og de feridager de har rett på.

Dersom Nygård har glede av denne piskinga, får han heller drive selvpisking.   

Refserene i VG

VG har i lang tid ment at Jens Stoltenberg og regjeringen skulle ha vist ansvar og gått av etter Gjørvkommisjonens rapport. Jeg har ingen problemer med å se at det finnes gode argumenter for VGs posisjon, men det finnes også saklige grunner for at Stoltenberg ikke skulle kaste kortene.

Det er retorikken, skråsikkerheten og pompøsiteten til den politisk redaktøren Hanne Skartveit og avisens politiske redaksjonen, jeg reagerer på. Denne saka krever en viss ydmykhet.

Hva er det som gjør at en politisk redaktør med den største selvfølge bruker ord som mangel på "anstendighet" når Jens Stoltenberg ikke gjør det Hanne Skartveit i VG mener han bør.
VG 14/8 2012 : http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10059927

Med hvilken moralsk rett kan en medarbeider i samme redaksjon (Frithjof Jacobsen) under overskrifta Feig og desperat regjering omtale regjeringen med formuleringer som "nesten bokstavelig talt har blod på hendene."
VG 17/8 2012: http://pluss.vg.no/2012/08/17/927/1rxcz1t

Skartveit har i en Twittermelding bedyret at hun aldri har brukt slike ord. Nei, men en av hennes nære medarbeidere i VGs politiske avdeling har gjort det. Er hun ikke lenger politisk redaktør, eller mener og skriver alle i VG etter innfallsmetoden?

Det som gjorde at jeg bestemte meg for aldri å bruke mine penger på kjøp av VG (og Dagbladet), var den arrogansen VG (representert med Hanne Skartveit) og Dagbladet utviste i en TV-debatt noen uker etter Utøya. Avisene hadde da i lang tid blitt bedt om å slutte å bruk Breivik som salgsplakat over hele, halve og kvarte forsider av representanter for ofrenes etterlatte.

Pressen kan trå feil som mange andre, særlig i en så spesiell sak. Men hva svarte så disse representantene  for disse to "alltid først" avisene: Nei de kunne ikke se dette var feil. Som så ofte før når noen kritiserer pressen var begrunnelsen journalistiske vurderinger. Da de ble spurt hva disse vurderingene gikk ut på, ble de svar skyldige.

Samtidig oste de av arroganse. Det var ikke mye det ble bedt om fra de som var rammet: La oss slippe å ha Breivik på forsida, dag etter dag. De forlangte ikke at avisene ikke skulle skrive om han, eller ikke trykke bilder av gjerningsmannen. Men de ønsket å ha han vekk fra forsidene slik at de ikke måtte møte han i alle salgsstativer landet over. Men altså: Ingen innrømmelser fra dama i VG og herren fra Dagbladet.

Så når Skartveit nå opphøyes til den store og modige forkjemper for de som ble rammet, kjøper jeg for min del ikke det. Skulle jeg bruke VG-retorikk, kunne jeg kalle det dobbeltmoral, men de moralske dommene lar jeg leserne selv ta seg av.