Route 66 - Reisebrev 4 fra USA

Vi har fått mange ulike kommentarer til dette reiseprosjektet, men de har nesten alltid starta med eller endt opp i : "Jasså, Route 66 ? "
                 Route 66 ble etablert i 1927 som en transkontinental stamvei fra Chicago via St. Louis i  Missouri og Oklahama City til Los Angeles, California (3,940 km). Veien ble del av USAs Highway system og fikk sitt berømte veiskilt året etter. Route 66 fikk raskt en spesiell nimbus, og en rekke kallenavn: The great Diagonal way, The Main Street of America, The Will Rogers Highway. Det var ikke minst John Steinbecks roman Vredens druer og Johns Fords filmversjon fra 1940 som gjorde Route 66 til noe mer enn en highway. The Mother Road som Steinbeck døpte den, spiller en viktig rolle i historien om bondefamilien som under 1930-tallets tørke og økonomiske krise ble tvunget å forlate Oklaholma for å ta seg arbeid som fruktplukkere i California. I etterkrigstida har filmindustrien og populærmusikken bidratt til å befeste The Mother Road som et kulturelt symbol for USA. I dag er det som gjenstår av den opprinnelige veistrekningen med sine gamle restauranter, moteller og bensinstasjoner langs veien, et stykke kulturminne.
                     "Get Your Kicks on Route 66" heter det i jazzmusikerens Bobby Troups klassiker fra 1946, for vår generasjon er vel Rolling Stones versjon den mest kjente. I vår ignoranse hadde vi opprinnelig tenkt å krysse Route 66 i all stillhet ved St.Louis, men takket være Walda (se reisebrev 1) som tvang oss lengre sør, fikk også vi våre "kicks". De første veiskiltene fant vi i nærheten av Tulsa, Oklahoma hvor den lengste strekningen av den opprinnelige veien er bevart. Vi fulgte den originale traseen i noen varme, døsige ettermiddagstimer.
                      Ja da, akkurat som i Hollywoodfilmene stoppet vi ved en litt sjusket og sliten bensinstasjon, vekket vakten, fyllte tanken og fikk is i butikken rett over veien. The Mother Road fører en tvers gjennom de byene den finner på sin vei i motsetning til dagens motorveier. Vi kunne derfor trygt slå av GPSen og la Route 66 geleide oss inn i hovedgata i Kellyville hvor vi oppsøkte stedets vin- og sprithandel. Her i strøket var det nemlig ikke mulig å kjøpe alkohol til middagen, det var "dry county" ble vi fortalt. Skulle vi ha et glass vin på verandaen før vi gikk til ro, måtte vi ha pappvin i bagasjen. 
                      Om det er sant? Ikke det med bensinvakta, men alt det andre. Indianeren vi snakket med lengre vest, i Utah, var til og med stolt av at navajoindianernes "government" praktiserte en streng ("dry") alkoholpolitikk. Da trenger kanskje heller ikke vi her på berget å skjemmes av norske alkoholrestriksjoner?

Country og kommers - Reisebrev 3 fra USA

Den reiseruta som var valgt, hadde selvsagt stopp i Nashville. Etter å ha sett filmen om Johnny Cash for noe år siden oppdaget jeg at jeg hadde musikken og sangene hans i ryggmargen. Kanskje en arv fra svundne dager? Jeg skal ikke skryte på meg å være noen spesialist på countrymusikk, men etter filmen om han har jeg vært fascinert av mannen og det livet han levde.
Det første jeg gjorde da vi hadde sjekka inn på hotellet, var derfor å sikre vårt reisefølge fem billetter på Grand Ole Opry, det berømmelige countryshowet direktesendt på radio. Nashville er fortsatt den tradisjonelle countrymusikkens mekka. En rusletur i downtown i vårvarmen og solskinnet var en spesiell opplevelse, for noen kanskje vel "harry". Det ble spilt county og bluegrass for full guffe på hver kafé og bar. For meg resulterte det i at jeg kjøpte en cowboyhatt, riktignok av strå.
Det å overvære et show som har pågått kontinuerlig fra mellomkrigstida og hvor så mange tidligere storheter har stått på scenen, var i seg selv verdt billettpengene. Her møtte Johnny Cash den personen som reddet han ut av stoff- og alkoholhelvetet og som holdt ut med han livet ut, June Carter.
Cash hadde et litt komplisert forhold til Nashvillemiljøet og de tradisjonelle countryverdiene, med sin støtte til fornyere av tradisjonen som Kris Kristoffersen og kanskje ikke minst for sitt sosiale engasjement, bl.a. sanger om indianernes rettigheter. Den kanskje mest berømte er hans tolkning av Peter La Farges ballade om pimaindianeren og krigshelten Ira Hayes. Hayes var en av soldatene som reiste det amerikanske flagget på Iwo Jima, udødeliggjort av krigsfotografen Joe Rosenthal.
Chash sørget også for skandale på Grand Ole Opry da han ruspåvirka knuste alle "footlights" på scenen. Han var derfor bannlyst der i flere år. Hverken Cash eller Kris Kristoffersen er med i den berømte lista over medlemmer av Grand Ole Opry, ei liste som også inneholder artister av et langt mindre format enn disse to.
            Konserten i seg selv var vel ikke spesiell, men vi fikk da møte gamle stjerner som Connie Smith, Jeannie Seely, Bobby Osborne og Bill Anderson. Av den yngre garde: JT Hodges, Carolyn Dawn Johnson og ikke minst Brucky Covington og gruppa Point of Grace. For en nordmann var det en interessant opplevelse at showet inneholdt reklameinnslag der oppleserne var kledd og oppførte seg som superstjerner. I dette landet er kommersen en selvfølgelig del av hele pakka.  

Tårenes vei - Reisebrev 2 fra USA

Stormen Walda dro med seg vintervær nordfra. Snøstorm og stengte veier i Denver gjorde at vi måtte droppe Colorado. Det var synd, der hadde vi familie å besøke og der befinner Mesa Verde seg, en natur- , men ikke minst en kulturhistorisk severdighet. Men vi tok ikke sjansen på sleipe snødekte veier i 2000-3000 meters høyde med sommerdekkene som vår 7-seters Dodge Grand Caravan var utstyrt med. Dermed ble det Arkansas, Oklahoma og Texas i steden, og Route 66 fra Tulsa i Oklahoma og I-40 helt til vi kjørte opp i fjellene til Santa Fe.
Turen ned fra New-York mot Tennesse er, særlig for en historiker en påminnelse om i hvor stor grad dette er et land skapt gjennom erobring og kriger. Første natta tilbragte vi på et lite sted mellom Gattysburg og Antietam. Ved Gettysburg vendte krigslykken seg for nordstatene seg under borgerkrigen. For de av dere som har sett Lincolnfilmen; det var der pesidenten holdt sin berømmelig minnetale (Gettysburg Address) over de falne i likstanken etter kampene i juli 1863. Den 17. september ble den blodigste dagen under hele borgerkrigen da 23 000 soldater ble drept, såret eller savnet under kampene ved Antietam.
Veien vi fulgte inn mot vårt andre leirsted, Knoxville, bærer navnet Blue Star Memorial Highway og er  " --- a tribute to the Armed Forces that have defended the United States of America." Men saken har en mørkere bakside. Det var noen som betalte for ekspansjonen vestover. President Andrew Jackson's "Indian Removal Act" (1830) forviste en rekke indianernasjoner til reservater vest for Mississippi, hovedsakelig til Oklahoma.
Cherokeeindianerne, et kjent navn for de av oss som i guttedagene på 1950-tallet leste indianer- og cowboybøker, ble tvunget til å forlate de skogkledde åsene i Appalachian Mountains og begi seg vestover.
                Knoxville er også hjemtraktene til David Crockett, stifinneren som fant veien  " ... der andre gikk vill". Noe som ikke stod i guttebøkene, var at David også var en kjent politiker og medlem i Kongressen og opponerte mot den brutale indianerpolitikken. Vi fulgte cherokeenes rute vestover gjennom Tennessee, over Missisippi og inn i Arkansas og til indianerstaten, Oklahoma. For oss en behagelig tur i egne bilseter med armlen, for dem ble marsjen mot Oklahoma fatal, hundrevis mistet livet. Tårenes vei ble den kalt.

Stormen Walda - Reisebrev 1 fra USA

Hva er det som gjør at folk sitter i bil tvers over det amerikanske kontinent i dagevis, eller i tog dag og natt fra Murmansk via Ulan Bator til Beijing?
Tja, det er det vel mange svar på, noen kan til og med være gode. For meg holder det at det at jeg selv har så stor glede av å utforske verden på den måten. For tre år siden reiste vi gjennom Sibirs uendelige sletter og Mongolias fjellvidder til Beijing. Nå har vi nettopp krysset USA fra New-York til California. Disse to reisene har i mange år stått øverst på min ti på topp-liste, og erfaringene har ikke gjort lysten på tilsvarende ekspedisjoner mindre.
Av ulike grunner måtte vi legge reisen til april. Og april er april, også i USA. Yr.no hadde i ukene før avreise klart gitt beskjed om en sørlig rute. Vi kunne utsette avgjørelsen om hvor langt syd vi måtte, inntil Nashville, Tennessee. Uansett rutevalg ville nemlig countrymusikkens mekka være en obligatorisk stopp for min del.
Planen var å først å legge kursen over Appalachian Mountains inn i Tennessee med det obligatoriske stoppet i Nashville, så opp Missisippidalen til St. Louis for så å følge i Clark og Lewis-ekspedisjonens fotspor (1803-05) langs Missouri til Kansas City, deretter opp i Colerados fjell via Denver, til New Mexico, Arizona og Utah med naturopplevelser som Mesa Verde, Monument Valley, Grand Canyon, naturparkene Zion og Bryce, en sving innom Las Vegas for så å krysse grensa til California gjennom Dødens dal, og å nå Stillehavet et sted mellom San Fransisco og Santa Barbara. Ei reise på mellom 5500 og 6000 km, sånn cirka. Stormen Walda endret planene.