Heftig og begeistret i folkeopplysningens tjeneste.

Einar-Arne Drivenes

Da jeg sa ja til å lage et portrett av Anders Ole Hauglid, var jeg ikke i tvil om at rammen for samtalen måtte bli Aulestad, hjemmet til dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson. Her avsluttet Anders Ole sin yrkeskarriere som leder for dikterhjemmene til Bjørnson og Sigrid Undset (Aulestad og Bjerkebæk). Og jeg fikk hva jeg var ute etter; en levende, intensiv og kunnskapsrik tre timers innføring i Bjørnsons liv og virke.

Der vi satt foran dikterhøvdingens skrivepult, gikk mine tanker 45 år tilbake i tid og mitt første møte med Anders Ole. En gang på høsten 1972 samlet noen få ferske hovedfagsstudenter i historie seg på en studenthybel i Tromsø. Vi hadde startet vårt eget forskerseminar før professorene hadde fått flyttelasset på land og fått etablert både undervisning og studieprogram, og det var her jeg for første gang møtte Anders Oles faglige engasjementet og begeistring. Det gjaldt hans første store prosjekt; historia om nedbrenninga av Finnmark og Nord-Troms den siste krigsvinteren samt gjenreisningsårene. Den levende beretninga og hans innlevelse i enkeltskjebner grep meg. Men Anders Ole hadde også evnen til å la seg begeistre over historieforskerens mer trivielle sider, som for eksempel gleden over å finne kasser av kildemateriale om gjenreisninga på Finnmarksbiblioteket i Vadsø som ingen før hadde brukt.

Ikke minst hadde han hadde en sterk tro på at historie var viktig for folks liv, her og nå. Den akademiske forskning måtte formidles til folk flest, og det måtte skapes møteplasser for akademikere og den historieinteresserte allmenhet.  Derfor ble han en drivkraft for å få etablert Historisk klubb i Tromsø, i dag Historisk forening. Den skulle være noe langt mer enn et rent studentsosialt tiltak. Universitetet i Tromsø hadde som målsetting å ”tjene landsdelen”,  skrev han i sitt diskusjonsnotat, og da måtte en stå fritt i forhold til gamle akademiske tradisjoner. En toveiskommunikasjon mellom universitet og landsdel var i så måte vital.

Hvor kommer denne sterke troen på historiefagets betydning fra?

Anders Ole Hauglid er født i 1940 og hadde sin oppvekst i Veldre øst for Mjøsa. I 1964 avla han eksamen ved Hamar lærerskole og samme høst kom han til Lakselv for å ta fatt som lærer. Det ble på mange måter et kultursjokk; ” det var en opplevelse av å være kommet til utlandet”. Han understreker at han ikke hadde en utdanningsbagasje som hadde forberedt han på det flerkulturelle samfunnet han møtte her. Men også den brutale krigshistoria kom han inn på livet på en helt annen måte enn tidligere. Begge deler skapte et akutt behov for å skolere seg historisk. ”Det var mitt møte med det ukjente og fremmedartede i Porsanger og Finnmark som fødte historikeren i meg”.  

           

Beslutningen om å bli historieforsker ble tatt på loftet i Rasmussen-gården på Lyngseidet, heimplassen til Anne Kirsti, som han hadde møtt i Lakselv, og giftet seg med i 1967. Her på loftet hos svigerforeldrene Helga og Ivar Rasmussen med bøker, gamle aviser og blad, brever og protokoller fra butikkdrift og gjenreisning satt han andektig bak klokker Rasmus Andreas Rasmussens skrivepult, ”Det var historiker jeg måtte bli, tenkte jeg”.

           

Der er som regel kort tid mellom tanke og handling hos Anders Ole. Etter å ha flyttet til Nordreisa og til jobb ved Storslett u-skole i 1968, startet han som deltidsstudent i historie ved Universitetet i Oslo (sommerkursene) våren 1969. Da jeg møtte han i september 1972, hadde han tatt alle eksamener som skulle til for å bli hovedfagsstudent ved siden av sitt arbeid som skolerådgiver. Våren 1975 hadde han fullført det første større historiefaglige arbeidet om gjenreisninga av Finnmark og Nord-Troms og blitt en av de første uteksaminerte historieforskere ved Universitetet i Tromsø. Basen var Nordreisa, og hele tida med jobb i skoleverket, som lærer, rådgiver og vikarierende skolesjef. Betegnende nok døpte han generasjonsboligen de også bygde i disse årene, for ”Vilje”.

Knapt nok før blekket hadde tørket når det gjaldt hovedoppgava, hadde Anders Ole lansert ideen om ei årbok for Nord-Troms. I snøkav og vind kom 10 utsendinger fra hele regionen til Storslett den 10. mars 1975 og valgte Anders Ole til årbokas første redaktør. Tiltaket var inspirert av Hans Kr. Eriksen og ”Årbok for Senja”, og oppmuntret av andre ”formidlingsprosjekter” Anders Ole med stor suksess hadde vært involvert i: lærerkurs, bygdekvelder, og ikke minst det første regional- og lokalhistoriske seminaret Historisk klubb arrangerte i Nordreisa høsten 1974.

I årboka kjenner vi igjen parolene fra hans arbeid med Historisk klubb, og i enda sterkere grad ble nå idealet at historieskrivinga ikke bare skulle være en oppgave for forskerne, men også skapes og skrives nedenfra. Målet var å skape ”aktivitet og bevisstgjøring i våre lokalsamfunn” både gjennom å gi akt på nedarvede verdier og historie, men også ”stake ut veien framover” som redaktør Hauglid formulerte det i den første årgang i 1975. Da han takket av etter fire år i redaktørstolen, var det da også det store antallet lokale skribenter han trakk fram. Den var blitt en liten ”folkebevegelse” het det i Ragnhild Enoksens portrett av den avtroppende redaktøren i avisa Nordlys.

           

Da han sluttet hadde han i tre år stått midt oppe i arbeidet med å skrive Balsfjords historie i to bind. Det er, sammen med gjenreisningsarbeidene, hans hovedarbeid som historiker. Hans solide hovedfagsarbeid hadde imponert professorene i Tromsø som pekte på han da Balsfjord kommune ønsket et råd om forfatter. Men som ventet var, ble han ikke sittende ensom på sitt forskerkontor. Det var like viktig å skape ”aktivitet og deltakelse”. Formidling og lokalhistorisk aktivisme preget også hans virke som lokalhistorieforsker i Balsfjorden. Det resulterte i årlige Balsfjordseminarer knytta til bygdebokarbeidet. Hans iver inspirerte andre til å etablere ei årbok, og han bidro med ny kunnskap. I faghistoriske kretser vakte hans analyser av den samiske bosettingshistoria, og de såkalte finnerydningene oppsikt da de ble lansert i 1979. Hans funn ble viktige for utredningene om samiske rettigheter til vann og land på 1980-tallet, noe Ole Henrik Magga også ved en senere anledning takket han for. I 1981 kom bind 1 av Balsfjordhistoria, og Anders Ole var klar for nye oppgaver. Nord-Troms museum skulle reises.

Arbeidet med årboka hadde skapt et regionalt nettverk av enkeltpersoner i Nord-Troms, men man savnet en mer permanent administrativ og økonomisk basis. Svaret ble Nord-Troms historielag, som ble stifta i 1977, og som etter hvert omfattet alle kommunene i regionen. Igjen var Anders Ole en entusiastisk organisasjonsbygger. Med historielaget på plass var det ikke vanskelig å tenke seg neste skritt, et regionalt museum. Nord-Troms Museum ble etablert i 1979, med Anders Ole blant stifterne. I 1982 hadde en skapt det økonomiske grunnlaget som skulle til for å ansette den første konservator og leder, Anders Ole Hauglid. 

Det skulle drives desentralisert og den opprinnelige franske ideen om økomuseum ble en inspirasjon for den nye museumslederen. De kulturhistoriske samlingene skulle bli værende i sine opprinnelige og naturlige omgivelser, og de skulle vise hvordan mennesker og miljø hadde påvirket hverandre gjennom tidene. Utfordringen, økonomisk og administrativt, var den sterkt desentraliserte modellen dette krevde. Selv om administrasjonen ble lagt til Bjørkly-gården i Sørkjosen, var ikke tanken å bygge noe stort sentralmuseum her. Det skulle tjene som et dokumentasjonssenter for det arbeidet som skjedde lokalt og rundt de lokale samlingene.

Og igjen, folkelig engasjement og aktivitet var nøkkelen til å kunne lykkes. Slagordet var : ”Historie er våre handlinger nå”. Uten at folk ble engasjerte og ”medarbeidere” i museumsprosjektet, ville prosjektet være mislykket. Ikke minst skulle arbeidet, helt i tråd med økomuséteorien, bidra til å gi de små lokalsamfunn en identitet. ”Vår oppgave må være å bidra til at folk her skal få en tilhørighetsfølelse til Nord-Troms. En slik identitetsfølelse vil gjøre folk sikrere på seg selv, slik at man tør å stå på for å skape noe nytt,” utalte han i et avisintervju i 1984. Er ikke det en meget ambisiøs oppgave for et nyetablert museum? spurte journalisten.  Svaret gir et inntrykk av Anders Oles kompromissløse tro på folkelig engasjement: ”Det er klart det er enorme oppgaver, og det vil ta tid. Det er en umulig oppgave for en eneste mann… Museet bør tvert imot ha

19 000 medarbeidere. Det betyr med andre ord samtlige innbyggere i Nord-Troms. Det dreier seg tross alt om holdningen til oss selv og vår egen samtid, og hvordan vi skal møte framtida.”

Han utnyttet de mulighetene de ekstraordinære sysselsettingstiltak myndighetene initierte. Det muliggjorde en aktivitet langt utover ordinært budsjett. ”I fjor fikk vi bevilget 320 000 kr og brukte 1 250 000 kr” fortalte han stolt i samme intervju.

           

Samtidig med oppbygninga av museet fikk han også tid til å være historisk konsulent for den storslåtte TV-dokumentaren Knut Erik Jensen laget om krigen i Finnmark og gjenreisningsperioden; Finnmark mellom øst og vest. Han deltok aktivt i forberedelsene, dokumentasjon, research og klipping av det enorme råfilmmaterialet de satt igjen med. Arbeidet med dokumentaren og hans tidligere forskning resulterte også i ei bok på nesten 300 sider: Til befolkningen, Brannhøsten 1944- Gjenreisningen etterpå.

           

Dokumentarserien ble belønnet med Amanda og har, med rette, blitt karakterisert som den beste historiske dokumentaren NRK noen sinne har laget.

Hans virke i årbok og museum var ikke friksjonsfritt og uten motstand. Den sterke vekta han la på den samiske og kvenske kulturen vakte noen lokale reaksjoner, også i avisene. Den kritikken avfeiet han kontant. Men det som sved mer var at noen hevdet at hans sørnorske bakgrunn hemmet hans forståelse av den lokale kulturen.  ”Jeg skjønte at jeg levde i Nord-Norge på lånt tid og at jeg uansett strev ville bli en fremmed fugl, - på besøk! Og så gikk det slik, egentlig mot min vilje!” Men han fikk også høre at ”vi kanskje hadde godt av denne ”søringen” som kom utenfra og så oss selv i et nytt lys”. 

Så brøt han opp, uventet for mange, på samme måte som han raskt hadde bestemte seg for å ta jobb i Finnmark, vendte han til mer hjemlige trakter i 1987 for å fortsette sin museumsgjerning ved Maihaugen, Lillehammer.  Han hadde blitt lagt merke til i museumsverden, det gjaldt både hans iver og begeistring, men også hans tanker om økomuseer. Lederen for Maihaugen ville ha han dit for å prøve ut sine ideer på et stort og veletablert museum.

 

Og det var ingen ”fremmed fugl” som til slutt havnet som leder på Aulestad. Her vi står på Aulestadterrassen, kan vi se husmannsplassen til hans oldefar som var i tjeneste hos dikteren. Og Anders Ole får igjen anledning til å fortelle om Nord-Norge. Nå gjelder det hans siste prosjekt, ei bok om Bjørnstjerne Bjørnsons Nord-Norge-reise i 1869. Ei reise Anders Ole mener fikk stor betydning for dikterens forståelse av sin egen dikterrolle i samfunnsliv og politikk. Det er til tider vanskelig å skille Bjørnsons og Hauglids begeistring for landsdelen.

Nord-Norge var et eventyr, - for dem begge.

(Artikkelen er trykket i  Årbok for Nord-Troms 2017).

                                                                     

            

Et folk - flere navn

Arkeolog Walter Meyer Pedersen-Leijon, har i avisa Nordland en kommentar til en kronikk jeg skrev i avisa Nordlys 26. mai. I denne kronikken kommenterte jeg debatten om fornorskningspolitikken som har pågått i media og sosiale medier de siste årene, i år aktualisert gjennom diskusjonen om en eventuell undersøkelseskommisjon om fornorskningspolitikken. Siden neppe alle lesere av avisa Nordland følger debatten i avisa Nordlys og avisas debattportal Nordnorsk debatt, er det nødvendig å starte med et litt langt sitat fra kronikken som angår de punkt Meyer Pedersen-Leijon særlig har reagert på.

            «Selv om takhøyden for faglig uenighet må være stor (historiske data kan som kjent tolkes ulikt), går det visse grenser for hva det kan settes spørsmål ved. Det gjelder både lek og lærd. Einar Niemi ga i sin kronikk i Nordnorsk debatt 30/4 noen eksempler på slike alternative fakta som nå med stor frimodighet serveres offentlig, bl.a. om samene som en historisk legitim folkegruppe. Det er ingen faglig grunn til å betvile at den gamle betegnelsen ”finner” i norske kilder tilbake til middelalderen gjelder samer. Det er derfor ingen grunn til å betvile at samene fantes, og finnes. Det er banalt, men i dagens debatt er det dessverre nødvendig å gjenta det.

Det er også visse saklighetskrav som må gjelde i den offentlige faglige debatten. Selv om takhøyden også her må være stor, er det langt over grensen når en master i historie på nettstedet Finnmark Forlag skriver at historikere og arkeologer ved UiT bevisst  ”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  (22/7 2015). Det er også usaklig når en ikke holder seg til hva folk konkret skriver, men hva en tror de mener og hvilke motiver de har, for eksempel når det gjelder sannhetskommisjonen. Og det har dessverre vært eksempler på å diskreditere og å ekskludere folk fra debatten, bl.a. gjelder det noen av reaksjonene på Ole Henrik Maggas standpunkt i saken.»

(Hele kronikken: http://nordnorskdebatt.no/article/hvem-eier-historia%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20

Jeg lar det stå opp til leserne å bedømme om utsagnene er uttrykk for en nedlatende hersketeknikk som Meyer Pedersen-Leijon hevder. Men han reiser et faglig interessant spørsmål om betegnelser/kategorier på befolkningsgrupper i Nord-Norge og Nordkalotten, som f.eks. sjøfinnene. Grensekommisær Peter Schnitler som gjorde sine undersøkelser i 1740-årene opererer med ei tredeling av den samiske befolkninga i Nordland og (Troms): bufinner eller boesiddendes finner, bygdelapper og østlapper på svensk. Alle disse gruppene var samer ifølge artikkelen:  One people – many names: on different designations for the Sami population in the Norwegian county of Nordland through the centuries forfatta av Bjørg Evjen og Lars Ivar Hansen. Men der finnes flere kategorier og benevnelser opp gjennom tidene. Artikkelen er trykket tidsskriftet Continuity and Change (2009) utgitt av Cambridge University Press og er en grundig gjennomgang av ulike kategoriseringer av samer og kvener.  http://search.proquest.com/docview/201609186/C7723B43C87C4B89PQ/2?accountid=17260

Når det gjelder innholdet på nettstedet Finnmarkforlag.no, har jeg kun kommentert utsagnet om at historikere og arkeologer ved UiT:”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  Det har jeg karakterisert som usaklig og uegnet som grunnlag for en faglig debatt. Det gjelder uavhengig av at der på nettstedet reises faglige spørsmål som kan være av interesse å diskutere. Det overlater jeg til forskere som har forsket på de tema det her gjelder. Men jeg har stor forståelse for fagkolleger som ikke ønsker å bruke tid på å diskutere med personer som starter med å erklære en som en forfalsker av samisk og nordnorsk historie.

Hvem eier historia ?

Kronikk i avisa Nordlys 26/5 2017
http://nordnorskdebatt.no/article/hvem-eier-historia

 

Debatten om samenes status som urfolk og om fornorskningspolitikken som har pågått i nordnorske aviser og i sosiale media over flere år, er også en strid om hvem som eier historia. Derfor er det ikke rart at den vekker et sterkt engasjement, og appellerer til følelser. Som deltaker i debatten og med over 40 års erfaring som historieforsker, har det vært en tankevekkende prosess. Den aktuelle striden reiser flere faglige prinsipielle spørsmål og aktualiserer forholdet mellom fag og politikk.

Den høye temperaturen tyder på at historie er viktig for langt flere enn de av oss som har fått det privilegium å ha dette som et levebrød. Hva som blir vektlagt i forskninga, hvordan historiske kilder blir tolket og ikke minst formidlet, har betydning samfunnsmessig og politisk. Men like viktig viser debatten at dette berører enkeltmenneskers levde liv på en svært direkte og personlig måte. Diskusjonen viser også at det ikke bare er fagfolk ansatt ved forskningsinstitusjoner som besitter kunnskaper og innsikt. Flere deltakere i debatten er universitetsutdanna og velskolerte personer utenfor akademia, og andre har ervervet seg imponerende kunnskaper uten en eneste universitetseksamen.

Selv om takhøyden for faglig uenighet må være stor (historiske data kan som kjent tolkes ulikt), går det visse grenser for hva det kan settes spørsmål ved. Det gjelder både lek og lærd. Einar Niemi ga i sin kronikk i Nordnorsk debatt 30/4 noen eksempler på slike alternative fakta som nå med stor frimodighet serveres offentlig, bl.a. om samene som en historisk legitim folkegruppe. Det er ingen faglig grunn til å betvile at den gamle betegnelsen ”finner” i norske kilder tilbake til middelalderen gjelder samer. Det er  derfor ingen grunn til å betvile at samene fantes, og finnes. Det er banalt, men i dagens debatt er det dessverre nødvendig å gjenta det.

Det er også visse saklighetskrav som må gjelde i den offentlige faglige debatten. Selv om takhøyden også her må være stor, er det langt over grensen når  en master i historie på nettstedet Finnmark Forlag skriver at historikere og arkeologer ved UiT bevisst ”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  (22/7 2015). Det er også usaklig når en ikke holder seg til hva folk konkret skriver, men hva en tror de mener og hvilke motiver de har, for eksempel når det gjelder sannhetskommisjonen. Og det har dessverre vært eksempler på å diskreditere og å ekskludere folk fra debatten, bl.a. gjelder den noen av reaksjonene på Ole Henrik Maggas standpunkt i saken.

Debatten om fornorskningsprosessen i 2016 og nå i forbindelse med en eventuell sannhetskommisjon, har mye dreid seg mye om hvor nyansert og omfattende ei framstilling av fornorskninga skal være. Skal den bare omfatte den intenderte politikken for å fornorske samer og kvener, eller også ta med de økonomiske og sosiale moderniseringsprosessene som også bidro til fornorskning. Mange har pekt på at det nå er virkningene av fornorskninga, særlig historiene til enkeltmennesker som må stå i fokus. Det synes som flere mener at det da er uinteressant å finne mer ut om årsakene bak selve fornorskninga. Det kan argumenteres slik, men det synes også som om noen mener at ei nyansert og helhetlig framstilling ”tilslører” eller til og med unnskylder de overgrep som ble gjort i fornorskningens navn. Noen kan sikkert oppleve det slik, men det betyr ikke at vi kan drive forsking på slike premisser. Der er etter mitt skjønn uttrykk for et kunnskapssyn jeg vil advare mot. De feilgrep for eksempel kirka begikk i fornorskningens tjeneste blir ikke mindre selv om en historiske framstilling av fornorskninga selvfølgelig også må ha med at den samme kirke var en viktig bidragsyter til at det ble utviklet et samisk skriftspråk.  

Selv om temperaturen i debatten har vært stor, synes det som der er enighet om at en trenger mer kunnskap, men ikke minst at en nå trenger et krafttak når det gjelder formidling av kunnskap til nye generasjoner. Og selv om det fortsatt er uenighet om hvilken måte det skal skje på, er det stor enighet om at en nå på en eller annen måte må ha et oppgjør med fortida slik at en kan se framover. Videre er det betryggende at debatten ikke har ført til at det står samiske forskere på den ene siden og norske på den andre side. Hadde frontene fulgt etniske skiller, ville faren for politisering vært adskillig større. Nå finner vi både samiske og norske forskere på begge sider i debatten.

Høringene i Stortinget  med de organisasjoner og institusjoner dette særlig angår, og med de to nordligste fylkene og enkelte ordførere fra de samme områdene, viste stor oppslutning om en offentlig oppnevnt kommisjon, med få unntak. Den brede oppslutninga er et viktig premiss for at jeg personlig slutter opp om en kommisjon. Men det må legges ned mye arbeid i å utforme mandatet for arbeidet.

Det ansvaret som spesielt tilligger fagfolk i alle disipliner, er etter min mening først og  fremst å formidle hvor forskningsfronten går til enhver tid: hva vi vet noenlunde sikkert, hva som er usikkert, og hva vi slett ikke vet. Og alle, uansett faglig bakgrunn og formell skolering,  må bidra til at debatten dreier seg om sak og ikke person. Og ingen må utelukkes fra å ytre seg. Ingen eier historia, - her gjelder allemannsretten.